Fotnoter til Bani Israil

1: Den hendelsen som det henvises til her er kjent som mi´raj og isra, himmelfart og nattreisen. Dette var en hendelse som ifølge mange autentiske overleveringer fant sted ett år før Muhammadsﷺ utvandring til Medina (hijra). Koranen nevner bare Profetensﷺ reise fra den hellige moskeen i Mekka til den hellige moskeen i Jerusalem, men beretningene gir alle detaljer om hans reise fra moskeen i Jerusalem til det høyeste sted i himlene, og hans audiens hos Allah. Noen kommentatorer har stilt spørsmål ved om dette kun var en åndelig reise, men verset viser tydelig at denne hendelsen var en fysisk reise og de påfølgende opplevelsene var virkelige.

2: Det arabiske ordet wakil, her oversatt til beskytter, betyr en som man er fullstendig avhengig av, som man stoler helt på, som man betror seg til og som man vender seg til for veiledning og hjelp.

3: Det arabiske ordet al-kitab, oversatt til boken, gjelder ikke kun toraen, den er brukt om alle de himmelske skriftene. Ordet al-kitab er brukt flere steder i Koranen generelt om de himmelske skriftene og ikke for en spesifikk bok.

4: Her refereres det til de forferdelige ødeleggelsene som israelittene led under assyrerne og babylonerne.

5: Her henvises det til romernes fullstendige ødeleggelse av Jerusalem og utdrivelse av israelittene fra Palestina. Etter dette ble de spredt rundt om i verden.

6: Dette var et svar på kravene som Mekkas vantro kom med. De forlangte gjentatte ganger at Profetenﷺ skulle bringe den pinefulle straffen som han hadde advart dem mot. Utsagnet følger de forrige versene hvor de troende blir lovet stor belønning for sine gjerninger, mens de ikke-troende blir advart mot straff for sine ugjerninger. Her blir de vantro advart om at de bør be om noe godt istedenfor å be om straff. I tillegg til dette blir de troende også gitt en diskret advarsel. De hadde bedt til Allah om at Han skulle straffe de ikke-troende som forfulgte dem. Allah sier her at de ikke skal ha hastverk. Det fantes fremdeles ikke-troende som senere ville omfavne islam og være dens fremste fanebærere. Det var derfor nødvendig å poengtere at mennesker er utålmodige. De er tilbøyelige til å be for det de trenger umiddelbart uten å tenke over eventuelle negative konsekvenser.

7: Med dette uttrykket menes det at mennesket selv er ansvarlig for sin frelse eller fortapelse. Noen tror at deres lykke eller ulykke skyldes eksterne forhold, men her sies det at mennesket selv er ansvarlig for sine handlinger og etterfølgende resultater.

8: Ethvert menneske er gitt et moralsk ansvar og er ansvarlig for sitt eget regnskap overfor Allah. Ingen kan dele dette ansvaret med noen andre.

9: Verset forklarer hva som bringer frem ødeleggelsen av et samfunn. Det blir ødelagt når de velstående og overklassen blir korrupte. Deres åpenbare urettferdighet, undertrykkelse og ugagn fører til samfunnets undergang. Derfor er det viktig at den politiske makten og samfunnets rikdom ikke faller i hendene på uegnede personer hvis man virkelig bryr seg om samfunnets felles beste.

10: Den som ønsker å lykkes i det neste livet vil motta full belønning for sine anstrengelser, en belønning som skal være i samsvar med anstrengelsene.

11: Det at Allah «forhøyer» noen betyr ikke at de nødvendigvis har velstand og materielle goder. De Allah forhøyer, forhøyer Han på grunn av deres gode moral og karakter. Om de har mye eller lite, har de tilegnet seg dette på ærlig og redelig vis. De avsetter en del av det de tjener til sin slekt, og gir til de trengende for å behage Allah.

12: «Å låse hånden» er et arabisk uttrykk for å være gjerrig. Å «spre hendene ut» er et arabisk uttrykk for å være sløsende og overdådig. Hensikten med verset er å vise moderasjon.

13: De etterlatte etter den som er blitt myrdet, har rett til å kreve økonomisk kompensasjon.
14: Det er mange måter man kan «gå over grensene» i gjengjeldelse av drap, og alle disse er forbudt. Det kan for eksempel være å drepe eller skade andre enn gjerningsmannen, torturere gjerningsmannen, skjende vedkommendes lik eller drepe vedkommende selv etter å ha mottatt økonomisk kompensasjon.
15: Den islamske staten var ikke grunnlagt da dette verset ble åpenbart. Dermed var det på daværende tidspunkt ikke klart hvor denne hjelpen skulle komme fra. Etter at Profetenﷺ flyttet til Medina, og den islamske staten ble opprettet, ble det klart at hjelpen skulle komme fra staten og rettsapparatet, og ikke fra klanen og dens allierte. Ingen enkeltperson eller gruppe hadde rett til gjengjeldelse på egen hånd; det var en oppgave for staten.

16: Her blir det gitt instruksjoner om at man må bli veiledet av kunnskap og ikke av antagelser. Dette gjelder både i det private og i samfunnslivet.

17: Å bryte noen av disse befalingene er sterkt mislikt av Allah.

18: Selv om Allah i dette verset henvender seg direkte til Profetenﷺ, gjelder budskapet hele menneskeheten.

19: Se sure 16:57-59 for detaljer rundt dette. I disse versene blir Arabernes syn på døtre kritisert og irettesatt.

20: Når en person benekter livet etter døden, fører det til at vedkommendes hjerte blir forseglet og hans ører blir døve for Koranens budskap. Dette fordi Koranen baserer sitt budskap på at folk ikke skal la seg lokke av det verdslige livet. Hva som er sant og hva som er falskt vil bli åpenbart i livet etter døden. Gode gjerninger er det som kommer til å gi et godt resultat i livet etter døden, uavhengig av hvilke hindringer man møter på grunn av de gode gjerningene. På samme måte er det de dårlige gjerningene som vil gi et dårlig resultat, uavhengig om ugjerningene var fordelaktige for dem.
21: For de ikke-troende i Mekka var det uholdbart at Profetenﷺ kun snakket om den Eneste Sanne Gud, Allah. Det var helt uforståelig for dem at deres helgener ikke ble anerkjent i Koranen når de mente at det var helgenene som hadde fått makten av Allah til å gi dem barn og helbrede syke, og som oppfylte deres ønsker.

22: Her henvises det til samtalene som lederne av de ikke-troende i Mekka hadde seg imellom. De diskuterte hvordan de skulle tilbakevise Koranen og motvirke Koranens

23: Det at de ristet på hodet var for vise forbauselse og gjøre narr av Profetenﷺ.

24: Det vil føles som om tiden mellom døden og gjenoppstandelsen kun var noen få timer.

25: Selv om islams motstandere kommer med provoserende uttalelser, burde muslimer være rolige og behersket i sin samtale og bare si det som er korrekt og sant, og holde seg innenfor anstendighetens grenser.

26: De troende bør aldri påstå at de selv kommer til Paradiset mens andre som de utpeker kommer til å havne i Helvete. Dette kommer til å bli avgjort av Allah, fordi Han alene kjenner menneskets handlinger, intensjoner og tro. Han alene kommer til å avgjøre hvem som skal vises nåde og hvem som skal straffes.

27: Dette viser klart at det å sidestille noe eller noen med Allah ikke bare er begrenset til å bøye seg ned for noen annen enn Allah, men det regnes også som avgudsdyrkelse å be til eller påkalle andre enn Allah for hjelp.

28: Ordene i teksten viser klart at avgudsdyrkernes guder og hjelpere ikke var avguder av sten, men gudfryktige mennesker. Det poengteres tydelig at verken profeter, gudsbevisste mennesker eller engler har makten til å høre bønner eller komme til unnsetning, kun Allah har slik makt.

29: Dette verset kom som et svar til de ikke-troende da de kom med krav til Muhammadﷺ om et gudommelig tegn som bekreftet at han var profet. Det poengteres at når et folk bevitner et mirakel og deretter nekter å tro, ber de om straff fra Allah. Da vil de bli tilintetgjort slik som Thamud-folket.

30: Her henvises det til himmelfarten (miraj). Ordet «visjon» må ikke misforstås med en drøm, og blir her brukt om å se noe i våken tilstand.
31: Ifølge Koranen (Al Dukhan[44:43]) vokser «zaqqum»-treet i helvetes dyp. De som er i helvete må spise av dette treet, og ved å beskrive dette treet som forbannet i Koranen antydes det at det er utenfor Allahs nåde.
32: Gjennom himmelferden var det meningen at folk skulle få førstehånds kunnskap om den guddommelige sannheten fra en pålitelig og ærlig mann som Muhammadﷺ. I stedet for å lære av Profetenﷺ og komme til rett vei, gjorde de ikke-troende narr av ham. Blant annet henvises det til en hendelse der Profetenﷺ fortalte at de som ikke gjør forskjell på rettmessig og urettmessig inntjening må spise av «zaqqum»-treet i Helvete. De ikke-troende gjorde narr av Profetenﷺ ved å si: «Se på denne mannen! På den ene siden sier han at Helvete kommer til å være et sted i flammer, og på den andre siden sier han at det kommer til å vokse trær der.»

33: Her henvises det til de fire bønnene dhuhr, asr, maghrib og isha.
34: Med «resitasjon ved soloppgang» menes det her bønnen før soloppgang (fajr). Med setningen «sannelig er resitasjon ved soloppgangen bevitnet» menes det at morgenbønnen er bevitnet av Allahs engler grunnet dens viktighet.

35: Befalingen «stå opp om natten» er oversatt fra ordet «tahajjud», og «å be tahajjud» betyr at en våkner om natten for å be.
36: Her sies det at Allah vil gi Profetenﷺ forhøyet rang i denne verden og i livet etter døden, og at hans fremstående posisjon vil få allmenn anerkjennelse.

37: Dette verset er en bønn der Profetenﷺ ber om å selv få autoritet og lederskap slik at rettferdigheten kan seire, eller at Allah hjelper han gjennom en annen autoritet.

38: Ordet «ånden» (ruh) blir brukt på forskjellige måter i Koranen. Generelt betegner ordet «liv». Men i dette verset kommer det frem av konteksten at det enten snakkes om åpenbaringen eller engelen Djibril ؑ, og hvordan han kom med åpenbaringene til Profetenﷺ.

39: Detaljene om disse ni tegnene er gjengitt i surah Al-raf [107-133].

40: Profeten Mosa ؑsa dette for å presisere at alle katastrofene som forekom, kom fra Allah. Det var utbredt hungersnød i landet, frosker infesterte store områder og matlagre og gårder hadde blitt ødelagt av skadedyr. Slike katastrofer var ikke en trollmanns verk, men tegn fra Allah.

41: Dette verset kom som svar på flergudsdyrkernes innvendinger. De var godt kjent med ordet «Allah», men hadde aldri hørt ordet «Ar-Rahman» (Den barmhjertige) bli brukt om Allah.
42: Ibn Abbas forteller at når Profetenﷺ eller hans ledsagere resiterte Koranen med høy stemme i bønnene i Mekka, pleide de vantro å skjelle dem ut. Derfor ble de befalt at de ikke skulle resitere Koranen så høyt at de kunne påkalle seg de vantros vrede, eller så lavt at deres egne ledsagere ikke kunne høre dem. Denne befalingen ble opphevet i de nye omstendighetene i Medina. Men hvis muslimene må leve i tilsvarende forhold andre steder kan de følge den samme befalingen.