SURAH-INTRODUKSJON
9. At –Taubah (Anger)
Åpenbaringssted: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 113
Antall vers: 129
9. At –Taubah (Anger)
Åpenbaringssted: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 113
Antall vers: 129
Navn
Denne surah’en er kjent ved to navn, At-taubah og Al-bara-at. Den kalles At-Taubah fordi surah’en omhandler angeren til noen troende som hadde feilet, og Guds nåde som svar på deres anger. Det andre navnet, bara-at betyr fritak og forekommer i det første verset i surah’en.
Denne surah’en er kjent ved to navn, At-taubah og Al-bara-at. Den kalles At-Taubah fordi surah’en omhandler angeren til noen troende som hadde feilet, og Guds nåde som svar på deres anger. Det andre navnet, bara-at betyr fritak og forekommer i det første verset i surah’en.
Unnlatelse av bismillah (i Guds navn) i begynnelsen
Alle kapitler i Koranen begynner med «I Guds navn, den Barmhjertige, den Nåderike», på arabisk «bismillah hirrahman nirrahim». Ofte refereres dette som kun «bismillah». Muslimer er anbefalt å resitere dette i starten av alle handlinger.
Alle kapitler i Koranen begynner med «I Guds navn, den Barmhjertige, den Nåderike», på arabisk «bismillah hirrahman nirrahim». Ofte refereres dette som kun «bismillah». Muslimer er anbefalt å resitere dette i starten av alle handlinger.
Denne surah’en er den eneste i Koranen hvor bismillah ikke kommer først. Kommentatorer har gitt ulike forklaringer på dette. Imam Razi sin forklaring er at Profeten Muhammad (fvmh) ikke resiterte dette i begynnelsen av surah’en, og dermed ble det heller ikke skrevet ned av hans følgesvenner. Dette er også et bevis på at Koranen er blitt holdt autentisk, og at den finnes i sin originale form.
Temaer
Denne surah’en består hovedsakelig av tre temaer:
Denne surah’en består hovedsakelig av tre temaer:
1. Vers 1-37 ble åpenbart rundt dhul-qada, år 9 e.H. I disse versene blir muslimene fortalt hvordan de skal forholde seg til avgudsdyrkerne. Viktigheten av temaet krevde en erklæring under pilegrimsreisen (hadj). Profeten (fvmh) sendte Ali (ra) etter Abu Bakr (ra), som allerede hadde reist til Mekka for å lede
pilegrimene på vei til Kaba’en. Han ga instrukser til Ali (ra) om å levere denne diskursen til representantene av de ulike arabiske klanene for å informere dem om de nye retningslinjene overfor avgudsdyrkerne.
pilegrimene på vei til Kaba’en. Han ga instrukser til Ali (ra) om å levere denne diskursen til representantene av de ulike arabiske klanene for å informere dem om de nye retningslinjene overfor avgudsdyrkerne.
2. Vers 38-72 ble sendt ned i rajab, år 9 e.H, eller litt før dette, da Profeten (fvmh) forberedte seg til felttoget mot Tabuk. I disse versene ble de troende oppfordret til å ta en aktiv rolle i Guds vei. De som var motvillige ble sterkt irettesatt for å holde tilbake sine rikdommer, og for å nøle med å ofre sine liv i Guds vei på grunn av hykleri, svak tro eller uaktsomhet.
3. Vers 73-129 ble åpenbart ved Profetens (fvmh) tilbakekomst fra Tabuk. Her blir hyklerne advart mot å utføre onde handlinger og de troende som ble igjen under felttoget ved Tabuk blir irettesatt. De sanntroende som, uansett grunn, ikke deltok i kampen for Gud, blir tilgitt av Gud. Det er noen deler i diskursen som ble åpenbart ved andre anledninger i samme periode, men de ble senere konsolidert til surah’en av Profeten (fvmh) etter instruksjoner fra Gud. Dette forårsaket ingen avbrudd i kontinuiteten fordi de omhandlet det samme temaet. Kronologisk sett, burde den første diskursen ha kommet sist; men siden temaet var viktig, ble den plassert i begynnelsen under kompileringen av Koranen.
Felttoget til Tabuk
Etter fredsavtalen i Hudaibiyah ble det sendt misjonærer til ulike deler av Arabia. En av disse besøkte klanene som bodde i de nordlige områdene ved Syria. Majoriteten av disse menneskene var kristne og levde under innflytelse av det romerske riket. De femten medlemmene av delegasjonen ble drept, i et klart brudd med allment anerkjente konvensjoner. Kun Ka-ab bin Umair Ghifari, lederen for delegasjonen, klarte å berge livet. I tillegg til dette hadde Shurahbil bin Amr, den kristne guvernøren i Basra som var direkte underlagt den romerske keiseren, drept ambassadøren til Profeten (fvmh), Harith bin Umair.Disse hendelsene overbeviste Profeten (fvmh) om at sterkere midler måtte til for å gjøre områdene ved det romerske riket sikre og trygge for muslimene.
Etter fredsavtalen i Hudaibiyah ble det sendt misjonærer til ulike deler av Arabia. En av disse besøkte klanene som bodde i de nordlige områdene ved Syria. Majoriteten av disse menneskene var kristne og levde under innflytelse av det romerske riket. De femten medlemmene av delegasjonen ble drept, i et klart brudd med allment anerkjente konvensjoner. Kun Ka-ab bin Umair Ghifari, lederen for delegasjonen, klarte å berge livet. I tillegg til dette hadde Shurahbil bin Amr, den kristne guvernøren i Basra som var direkte underlagt den romerske keiseren, drept ambassadøren til Profeten (fvmh), Harith bin Umair.Disse hendelsene overbeviste Profeten (fvmh) om at sterkere midler måtte til for å gjøre områdene ved det romerske riket sikre og trygge for muslimene.
Som følge av dette sendte Profeten (fvmh) i måneden jumadi-ulawwal, år 8 e.H., en hær på tre tusen mann mot den syriske grensen. Da denne hæren nærmet seg Ma-an, fikk muslimene vite at Shurahbil var på fremmarsj med en hær på hundre tusen mann for å kjempe mot dem. I tillegg hadde Cæsar, som selv var i Hims, sendt en hær bestående av hundre tusen soldater under ledelse av sin bror Theodore. Til tross for disse bekymringsfulle nyhetene, marsjerte de fåtallige muslimene videre og støtte på den store hæren til Shurahbil ved Mutah. Muslimene kjempet mot en stor overmakt, men felttoget endte likevel i deres favør.
Dette tapet fikk Cæsar til å se på muslimene som en mulig fare for sitt eget rike. Som følge av dette begynte han i år 9 e.H. å gjøre militære forberedelser for å hevne ydmykelsen han hadde blitt påført ved Mutah. Ghassanidene (arabiskkristent kongerike) og de øvrige arabiske lederne begynte også å samle hærene sine under ham. Da Profeten (fvmh) fikk vite om disse forberedelsene bestemte han seg for å kjempe mot den store styrken til Cæsar. Det var hungersnød i landet og de lenge etterlengtede avlingene var snart modne; den brennende heten under den glohete sommertiden i Arabia var på sin høyde, og det var ikke nok penger til forberedelsene generelt og for utstyret og transport spesielt.
Muslimene jobbet hardt for anskaffelse av utstyr. Osman og Abdur Rehman bin Auf donerte store summer til dette formålet. Omar (ra) ga halvparten av alt han eide, og Abu Bakr (ra) ga alle sine sparepenger. De mindre velstående følgesvennene lå heller ikke etter. De donerte alt de kunne tjene med sitt eget arbeid og kvinnene ga sine eiendeler. Tusenvis av frivillige, som var fylt med et ønske om å ofre sine liv for islam, kom til Profeten (fvmh) og ba om å få hjelpe til med våpen og transport slik at de kunne delta på ekspedisjonen. De som ikke fikk muligheten, felte tårer i sorg.
Profeten (fvmh) marsjerte mot Syria i Rajab, år 9 e.H., med tretti tusen mann. Forholdene under denne ekspedisjonen kan dømmes ut ifra at antall kameler var så få at mange måtte gå til fots. De måtte vente på tur for å ri, og flere måtte ri sammen på hver kamel. I tillegg til dette var ørkenen brennende het, og de hadde akutt mangel på vann.
De ble rikelig belønnet for sin sterke besluttsomhet og oppriktige tilslutning til islams sak. Da de ankom Tabuk, fikk de vite at Cæsar og hans allierte hadde trukket sine tropper tilbake fra fronten, og at det ikke ble noen kamp. Dermed vant de en moralsk seier uten å ha felt en eneste dråpe blod. Cæsar hadde begynt å samle sine tropper, men Profeten (fvmh) kom ham i forkjøpet og ankom stedet før han kunne gjøre fulle forberedelser til invasjonen. Av denne grunn, i tro på at “å utvise skjønn er bedre enn tapperhet”, trakk Cæsar sine tropper fra fronten. Han hadde ikke glemt de tre tusen kjemperne som, i islams sak, hadde gjort hans hær på hundre tusen hjelpeløse ved Mutah. Han kunne ikke, selv med en hær på to hundre tusen, våge å kjempe mot en hær på tretti tusen, som attpåtil var under ledelsen av Profeten (fvmh) selv.
Oppsummering
Som en fortsettelse på surah Al-Anfal, omhandler også denne surah'en temaer rundt fred og krig, og baserer dette på Tabuk-ekspedisjonen.
Som en fortsettelse på surah Al-Anfal, omhandler også denne surah'en temaer rundt fred og krig, og baserer dette på Tabuk-ekspedisjonen.
Den moralske seieren ved Tabuk ga muslimene en gylden anledning til å stramme grepet om Arabia før eventuelle konfrontasjoner med det romerske riket. Fremdeles fantes det mennesker blant muslimer som ble omtalt som hyklere, og som var tilhengere av de gamle tradisjonene.
Men om de levde under det håpet at muslimene ville bli nedkjempet av det romerske riket, så ble de redusert til en ubetydelig liten gruppe etter Tabuk-ekspedisjonen, og de kunne ikke lenger stå imot eller true den islamske revolusjonen.
Tabuk-ekspedisjonen var avgjørende for å bekjempe de problemene som utfordret det islamske samfunnet og som denne surah'en belyser:
1. Å gjøre hele Arabia til datidens perfekte islamske stat.
2. Å utvide islams innflytelse til nabolandene.
3. Å bekjempe hyklerne i sine egne rekker og fjerne all ugagn de kunne skape for godt.
4. Å forberede muslimene på streben overfor den ikke-muslimske verdenen. Om man har alle disse punktene i bakhodet mens man leser denne surah'en, vil det bidra ytterligere til å forstå innholdet.
2. Å utvide islams innflytelse til nabolandene.
3. Å bekjempe hyklerne i sine egne rekker og fjerne all ugagn de kunne skape for godt.
4. Å forberede muslimene på streben overfor den ikke-muslimske verdenen. Om man har alle disse punktene i bakhodet mens man leser denne surah'en, vil det bidra ytterligere til å forstå innholdet.