SURAH-INTRODUKSJON
8. Al-Anfal (Krigsbyttet)
Åpenbaringssted: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 88
Antall vers: 75
8. Al-Anfal (Krigsbyttet)
Åpenbaringssted: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 88
Antall vers: 75
Navn
Surah’en får navnet sitt fra det første verset.
Surah’en får navnet sitt fra det første verset.
Perioden for åpenbaringen
Surah’en ble åpenbart i år 2 e.H., etter slaget ved Badr, som var det første slaget mellom muslimer og deres fiender. Surah’en inneholder en detaljert og omfattende beskrivelse av slaget, noe som tyder på at den ble åpenbart rundt samme tid. Det kan også tenkes at noen vers vedrørende problemstillinger rundt slaget ble åpenbart senere men er inkorporert på de rettmessige stedene for å få en helhetlig form.
Surah’en ble åpenbart i år 2 e.H., etter slaget ved Badr, som var det første slaget mellom muslimer og deres fiender. Surah’en inneholder en detaljert og omfattende beskrivelse av slaget, noe som tyder på at den ble åpenbart rundt samme tid. Det kan også tenkes at noen vers vedrørende problemstillinger rundt slaget ble åpenbart senere men er inkorporert på de rettmessige stedene for å få en helhetlig form.
Den historiske bakgrunnen
Før man omtaler surah’en, er det verdt å nevne hendelsene som førte til slaget ved Badr. Under de ti første årene til profetskapet i Mekka, hadde budskapet vist stabilitet og styrke.
Før man omtaler surah’en, er det verdt å nevne hendelsene som førte til slaget ved Badr. Under de ti første årene til profetskapet i Mekka, hadde budskapet vist stabilitet og styrke.
Dette var et resultat av to ting:
1. Budbringeren, med sin utmerkede karakter, utførte oppdraget med fremsyn, storsinn og visdom. Han hadde vist, ved hjelp av sin væremåte, at han var fast bestemt på å lykkes og var derfor forberedt på å møte alle typer farer og hindringer på veien.
2. Budskapet var så gripende at det trakk til seg folkets fornuft og følelser. Hindringer som uvitenhet, overtro og andre smålige fordommer sviktet foran det guddommelige budskapets fremmarsj.
1. Budbringeren, med sin utmerkede karakter, utførte oppdraget med fremsyn, storsinn og visdom. Han hadde vist, ved hjelp av sin væremåte, at han var fast bestemt på å lykkes og var derfor forberedt på å møte alle typer farer og hindringer på veien.
2. Budskapet var så gripende at det trakk til seg folkets fornuft og følelser. Hindringer som uvitenhet, overtro og andre smålige fordommer sviktet foran det guddommelige budskapets fremmarsj.
Tilhengerne av “uvitenhetens veier” hadde begynt å se på islam som en alvorlig trussel under Profetens (fvmh) siste periode i Mekka. De var nå fast bestemt på å knuse denne bevegelsen med all makt. Den islamske bevegelsen savnet på sin side noen viktige elementer for å lykkes.
1. Tilhengere av islam måtte tåle de hardeste forfølgelsene under Quraish av Mekka. Mange av muslimene hadde gitt klare bevis på urokkelighet i sin tro og sin sterke relasjon til islam, men muslimene hadde ikke vist at de hadde samlet tilstrekkelig mange tilhengere som i tillegg til å tro, også hadde en intens hengivenhet til islams prinsipper og var klare til å bruke all sin energi og alt de eide i kampen for bevegelsens suksess og etablering. Flere prøvelser trengtes for å vise at islam hadde lyktes i å ha en samling av dedikerte tilhengere.
2. Selv om stemmen til islam hadde nådd alle deler av landet, var dens effekt spredt og den nødvendige styrken splittet. Den hadde fremdeles ikke samlet tilstrekkelig styrke til å ta opp kampen mot den etablerte “ordenen av uvitenhet.”
3. Islam hadde ennå ikke etablert seg som en livsstil eller trosretning. Det var ingen base eller konkret administrasjon på plass som kunne konsolidere denne nye, spredte menigheten og som kunne danne et godt grunnlag for videre arbeid. Muslimene var spredt over hele landet og en rekke steder levde de som utskjelte, utstøtte blant de vantro. De ble behandlet som fiender og man ønsket å drive muslimene ut fra deres hjem.
4. Muslimene hadde ennå ikke fått anledning til å implementere de islamske levesettene i et system, noe som kunne vise hvilke velsignelser disse var for menneskene.
1. Tilhengere av islam måtte tåle de hardeste forfølgelsene under Quraish av Mekka. Mange av muslimene hadde gitt klare bevis på urokkelighet i sin tro og sin sterke relasjon til islam, men muslimene hadde ikke vist at de hadde samlet tilstrekkelig mange tilhengere som i tillegg til å tro, også hadde en intens hengivenhet til islams prinsipper og var klare til å bruke all sin energi og alt de eide i kampen for bevegelsens suksess og etablering. Flere prøvelser trengtes for å vise at islam hadde lyktes i å ha en samling av dedikerte tilhengere.
2. Selv om stemmen til islam hadde nådd alle deler av landet, var dens effekt spredt og den nødvendige styrken splittet. Den hadde fremdeles ikke samlet tilstrekkelig styrke til å ta opp kampen mot den etablerte “ordenen av uvitenhet.”
3. Islam hadde ennå ikke etablert seg som en livsstil eller trosretning. Det var ingen base eller konkret administrasjon på plass som kunne konsolidere denne nye, spredte menigheten og som kunne danne et godt grunnlag for videre arbeid. Muslimene var spredt over hele landet og en rekke steder levde de som utskjelte, utstøtte blant de vantro. De ble behandlet som fiender og man ønsket å drive muslimene ut fra deres hjem.
4. Muslimene hadde ennå ikke fått anledning til å implementere de islamske levesettene i et system, noe som kunne vise hvilke velsignelser disse var for menneskene.
Gud skapte anledninger for å gjøre opp for disse manglene. I løpet av de siste fire årene av Profetens (fvmh) tid i Mekka hadde islams røst vist seg å være effektiv i Yasrib (Medina). Flere av Medinas innbyggere hadde akseptert islam i større grad enn det resten av araberne hadde gjort. I så stor grad at ved en pilegrimsreise hadde en delegasjon på 75 mennesker et møte med Profeten (fvmh) i nattens mørke. Disse menneskene hadde ikke bare akseptert islam, men også tilbudt ham og hans følgesvenner et hjem. Siden dette var en epokegjørende anledning skjenket av Gud, benyttet Profeten (fvmh) seg av den.
Dette tilbudet var ikke en invitasjon til en flyktning, men en invitasjon til Guds Budbringer (fvmh) om å samle alle muslimene fra ulike deler av landet. Derfor handlet tilbudet fra Yasribs folk om å gjøre Yasrib til “islams by.”
Abbas bin Ubadah bin Naalah, et medlem av delegasjonen, gjorde folket oppmerksom på konsekvensene av erklæringen om troskap til Muhammad (fvmh). Han fortalte at deres liv og eiendom kunne være i fare, og hvis noen var i tvil, burde de trekke seg. Men hvis de oppriktig aksepterte dette, ville Gud bringe dem godt, i dette livet og i det neste. Alle medlemmene i delegasjonen var enige om at de var forberedt på å risikere rikdom, venner, slekt og liv for Muhammad (fvmh) og islam.
På den andre siden forsto også folket i Mekka godt konsekvensene av denne saken. De innså at Muhammad (fvmh), som de kjente godt som en med stor personlighet og ekstraordinære evner, skulle få et sterkt fotfeste ved denne troskap. De visste at dette kunne bety slutten på deres gamle livsstil. De innså også at den strategiske betydningen Medina hadde som handelsby og var en viktig del av deres levebrød. Da de ikke klarte å få Medinas folk på sin side, og så at flere og flere muslimer migrerte til Medina, skjønte de at også profeten Muhammad (fvmh) kom til å gjøre det samme. For å hindre dette planla de å drepe Profeten (fvmh). Men med Guds nåde mislyktes de i sin plan og Profeten (fvmh) kom trygt fram til Medina. Quraish prøvde også andre ganger men mislyktes hver gang. Da Saad bin Muaz, en annen leder i Medina, dro til Mekka for å utføre Umrah, ble han stoppet av Abu Jahl og drapstruet fordi han hadde gitt husly til immigranter fra Mekka. Saad bin Muaz svarte med at hvis han ble stoppet i å utføre Umrah, vil han blokkere handelsruten. Denne hendelsen førte til at muslimene heretter ville bli hindret i å utføre pilegrimsreise til Mekka. Som gjengjeldelse ville folk i Medina blokkere handelsruten til Mekka.
I shaban 2 e.H. ble det fraktet store verdisaker fra Syria til Mekka under ledelsen av Abu Sufyan. Da karavanen gikk gjennom det “farlige” området, fryktet Abu Sufyan angrep fra muslimene og sendte en falsk varsel til Mekka om at Muhammed var ute etter dem og de trengte hjelp for å redde sine verdier. Dette førte til stort sinne i Mekka, og alle de store høvdingene av Quraish gjorde seg klare for krig. De skulle ikke bare redde karavanen nå, men også angripe Medina. Da Profeten (fvmh) fikk vite om dette, mente han at den rette tiden var kommet for å handle, ellers ville den islamske bevegelsen dø ut. Hvis Quraish invaderte Medina, ville oddsen være mot muslimene.
Etter nøye vurdering av situasjonen konkluderte Profeten (fvmh) at det ville være riktig å kjempe med den lille styrken han kunne samle. Dermed kunne han vise at det muslimske samfunnet hadde rett til å overleve. Da han kom til denne beslutningen kalte han innvandrerne fra Mekka (muhajirin) og Medinas beboere (ansar) sammen for råd. Etter dette ble det bestemt at muslimene skulle marsjere mot hæren til Quraish, og ikke mot handelskaravanen (vers 7). Dette til tross for at hæren var liten, dårlig bevæpnet og knapt utstyrt. Det var få hester og kameler å ri på, noe som gjorde at flere måtte dele.
De møtte Quraish i kamp ved Badr den syttende ramadan. Profeten (fvmh) innså raskt at Quraish var overlegne og ba Gud ydmykt om hjelp. I denne kampen måtte utvandrerne fra Mekka kjempe mot sine nære slektninger. Dette var åpenbart en stor prøvelse på deres tro. Allah aksepterte deres forsakelse og belønnet dem med Sin hjelp (vers 9). Muslimene beseiret Quraish. Store ledere og motstandere av islam ble drept og mange ble tatt til fange. Dette var en avgjørende seier som gjorde at islam fikk gjennomslag. Før slaget ved Badr var islam bare en religion, men etter dette slaget ble det også en statsreligion.
Diskusjonsemner
Det er dette slaget som er blitt omtalt i denne surah’en. Men det må bemerkes at på noen områder er denne omtalen veldig annerledes enn den omtalen noen kritikere har skrevet. Surah'en inneholder videre følgende budskap til muslimene:
Det er dette slaget som er blitt omtalt i denne surah’en. Men det må bemerkes at på noen områder er denne omtalen veldig annerledes enn den omtalen noen kritikere har skrevet. Surah'en inneholder videre følgende budskap til muslimene:
1. De moralske svakhetene som hadde kommet opp til overflaten under ekspedisjonen er blitt utpekt slik at muslimene skal kunne gjøre sitt beste for å forbedre seg selv.
2. Det har blitt påvist at seieren snarere var som følge av Guds hjelp enn deres tapperhet og mot. Dette slik at muslimene kunne lære å belage seg ene og alene på Gud og adlyde Gud og Hans Budbringer (fvmh).
3. Den moralske lærdommen om konflikten mellom sannhet og falskhet har blitt anerkjent, og kvalitetene som leder til suksess i en konflikt har blitt forklart.
4. Den gir også instruksjoner i forbindelse med krigsbytte (Anfal). Muslimene er blitt fortalt at de ikke må anse dette som sin rett, men som en gave fra Gud. Derfor bør de være takknemlige og akseptere det de tildeles, og velvillig gi fra seg det Gud setter til side for Sin sak og for hjelp til de i nød.
5. Den gir også instrukser vedrørende fred og krig, for disse trengtes sårt å bli forklart på det stadiet den islamske bevegelsen befant seg. Den påla muslimene å avstå fra “uvitenhetens veier” i fred og krig, og på denne måten etablere sin moralske overlegenhet i verden.
6. Den stadfester også noen forskrifter for den islamske grunnloven som bidrar til å differensiere statusen til muslimene som lever både i og utenfor en islamsk stat.