Fotnoter til At–Taobah

1: Ayahene 1-37 ble åpenbart i år 9 e.H. (etter hijra, dvs. etter utvandringen til Medina, ca år 631 e.Kr.). Profeten ﷺhadde allerede sendt Abu Bakr som leder av hadj (pilegrimsreisen til Mekka). Da disse ayahene ble åpenbart, sendte Profetens ﷺ følgesvennen Ali for å forkynne dem offentlig for pilegrimene, og å fremsette disse fire kunngjøringene: a) Ingen som forkaster islam kommer til å nå paradiset. b) Ikke-troende får heretter ikke utføre hadj. c) Det er forbudt å gå naken rundt Kaba. d) Avtalene som ble inngått mellom Profeten ﷺog de ikke-troende, gjaldt fremdeles ettersom de ikke var blitt brutt, og skulle opprettholdes til deres utløp. Følgesvennnen Ali kunngjorde dette den 10. dhulhidja (den tolvte måned i hijri-kalenderen).
2: Erklæringen om opphevelse av paktene med de ikke troende ble fastsatt i surah Al-Anfal [8:58]. Erklæringen var mot alle de klanene som alltid sammensverget seg mot islam til tross for at de hadde inngått fredsavtaler. De pleide å bryte avtalene og vise fiendtlighet ved første anledning. Etter denne erklæringen sto de igjen med tre alternativer. De kunne prøve å bekjempe islam, noe som ville føre til deres tilintetgjørelse. De kunne utvandre fra landet, eller de kunne akseptere islam og la sine områder bli underlagt islamsk styre, slik som resten av Arabia.

3: Med «den store pilegrimsdagen» (hadj-e-akbar) menes her pilegrimsferden som blir utført på bestemte dager i den islamske måneden dhul-hadj. Her brukes ordet om den store pilegrimsdagen i motsetning til det arabiske ordet umrah, den lille pilegrimsdagen. Umrah betegner pilegrimsferd utenfor de bestemte dagene.

4: Med «de hellige månedene» menes her de fire månedene hvor flergudsdyrkerne var garantert fred. Det var forbudt for muslimene å angripe dem på noen som helst måte. 4.1 Leses i sammenheng med de to foregående ayahene og den historiske konteksten bør være i bakhodet for å forstå denne ayahen. Se også fotnote 2 og Al-Baqarah [2:190-194]. Det som sies her, gjaldt en spesiell periode da krigføringen allerede var i gang med mennesker som var blitt funnet skyldig i brudd på traktatforpliktelser og aggresjon. Dette er ikke en generell regel.
5: Alle ayaher i Koranen må leses og tolkes på bakgrunn av Koranen som helhet. Ayahene som handler om en mulig konvertering til islam av de som «assosierer andre med Allah» og som er i krig med troende, må forstås i sammenheng med flere fundamentale bestemmelser i Koranen. En av dem, «Det er ingen tvang i religion» Al-Baqarah [2:256], fastsetter kategorisk at ethvert forsøk på en tvungen konvertering av de ikke-troende er forbudt - som utelukker muligheten for at muslimene kan kreve at en beseiret fiende bør omfavne islam for å få immunitet. Dernest sier Koranen: «Kjemp for Allahs sak mot de som kjemper mot dere, men ikke overskrid grensene, for Allah liker ikke urettferdige» Al-Baqarah [2:190] og «Hvis slike folk ikke lar dere være, ikke tilbyr dere fred, og heller ikke holder tilbake fra å skade dere, grip dem og drep dem hvor enn dere måtte finne dem. Mot slike har Vi gitt dere en klar fullmakt.» An-Nisa [4:91]. Dermed er krigen tillatt bare i selvforsvar, med videre forbehold om at «hvis de gir seg, vit at Allah er Tilgivende, den Bamhjertige» [2:192], og «Men hvis de gir seg, vit da at fiendtlighet ikke er tillat, unntatt mot de som gjør urett.» Al-Baqarah [2:193]. Nå om fiendens konvertering til islam – «hvis de angrer og oppretter bønnen og betaler almisse (zakah)» er det på ingen måte den eneste måten å «avstå fra fiendtlighet.» Referansen til dette i ayahene 5 og 11 i denne surahen innebærer absolutt ikke et valg mellom «konvertering eller død», som noen uvennlige kritikere av islam velger å anta. Ayah 4 og 6 gir en nærmere beskrivelse av holdningen som de troende er pålagt å ha mot de ikketroende som ikke er fiendtlig innstilt mot dem. Se også Al-Mumtahinah [60:8-9]

6: Her henvises det til klanene Bani Kinanah, Bani Khuzah og Bani Damrah.

7: Hvis de oppfyller disse forpliktelsene, vil ikke bare deres liv og eiendom bli beskyttet, men de kommer også til å ha like rettigheter som muslimene i det islamske samfunnet. Det skal ikke være noen forskjell mellom dem og de andre muslimene når det gjelder sosiale, kulturelle og lovbestemte rettigheter, og intet vil stå i veien for dem i deres livsutfoldelse. Se også fotnote 5.

8: Muslimene var engstelige for at opphevelsen av avtalene ville bringe frem fiendskap i hele Arabia, og at en blodig krig ville være konsekvensen. Allah forsikret dem at deres antagelser ikke ville slå til, og at resultatet ville være til deres fordel.

9: Denne befalingen avgjorde spørsmålet om formynderskap av Kaba. Flergudsdyrkere av Quraish-stammen skulle ikke ha noen rett til å være verge av Kaba bare fordi de hadde tjent pilegrimene.

10: Slaget ved Hunain skjedde i måneden shawal i år 8 e.H. i Hunain-dalen som ligger mellom byene Taif og Mekka. Slaget fant sted ca. ett år før åpenbaringen av disse ayahene. I slaget talte den muslimske hæren 12.000 mann, som var langt mer enn de ikke-troendes hær. Men til tross for dette ga bueskyttere fra Hawazin-klanen muslimene hard motstand og påførte dem nederlag. Kun Profeten (fvmh) og noen få av hans modige følgesvenner sto fast på slagmarken og klarte å samle den nedslåtte hæren og vant deretter slaget. Hadde utfallet vært annerledes, ville muslimene ha tapt mye mer ved Hunain enn det de hadde vunnet ved erobringen av Mekka.

11: Her henvises det til de vantro som ble slått ved Hunain, og som senere ble muslimer.

12: For flergudsdyrkerne ble det ikke bare forbudt å utføre den store pilegrimsferden, men det ble også forbudt for dem å besøke Den hellige moskeen og dens omgivelser.

13: Hensikten med å bekjempe dem er ikke å få dem til å omfavne islam, men å avskaffe deres herredømme slik at de ikke kan herske over folk. Lederskapet bør kun ligge hos de som følger Den rette vei. Ikke-troende som bor i staten bør leve underordnet den islamske staten. De som ønsker kan akseptere islam ut av sin egne frie vilje, eller de kan fortsette å betale beskyttelses-skatten (jizia). Jizia betales av «de beskyttede» (zimmiene) til gjengjeld for sikkerhet og beskyttelse som de er garantert i den islamske staten. Dette er også et symbol på det faktum at de velger å bo der.

14: Ifølge en fortelling kom Adi bin Hatim, en tidligere kristen, til Profeten ﷺfor å omfavne islam. Han spurte Profeten ﷺ: «Denne ayahen anklager oss for å gjøre våre lærde og munker til våre guder. Hva er dets virkelige betydning?» Profeten ﷺspurte: «Er det ikke sant at dere godtar som ulovlig det de erklærer ulovlig, og som lovlig det de erklærer lovlig?» Adi innrømmet at de gjorde dette. Profeten ﷺ sa: «Det er det samme som å gjøre dem til guder.» Dette viser at de som setter grenser for hva som er lovlig og hva som er ulovlig uten grunnlag i Allahs Bok, påtar seg Allahs status, og de som anerkjenner deres rett til å lage lover, gjør dem til sine guder.

15: Det arabiske ordet som blir brukt i ayahen er “al-deen.” På arabisk omfatter dette ordet en livsførsel der personen adlyder og aksepterer autoriteten til den som har gitt ham livet. Denne ayahen gjør det klart at hensikten med profetene var å innføre veiledningen og Den rette vei slik den ble åpenbart til dem fra Allah, og å få den til å seire over andre levemåter. En profet ble aldri sendt for at hans budskap skulle bli underkastet andre levemåter og livssyn. De ble heller ikke sendt for å være fornøyd med et liv i falskhet, noe som kunne være normen. Ettersom Profeten ﷺer en som representerer universenes Herre, forsøker han å innføre Den rette vei. Hvis andre levemåter skal aksepteres innenfor et islamsk styre, må de akseptere å eksistere innenfor rammene satt av Allah.

16: fire hellige månedene som det henvises til her er: dhul-qada, dhul-hidja og muharram for den store pilgrimsferden og rajab.
17: Muslimene fortelles her at de kan kjempe i de hellige måneder kun hvis de ikke-troende angriper dem først. Hvis de ikke-troende går sammen for å angripe muslimene, kan muslimene også gå sammen for å kjempe mot dem. For videre forklaring av denne ayahen, se Al-Baqarah [2:194].

18: Utsettelsen (arabisk: nasi) ble praktisert av araberne på to måter: 1. De erklærte en hellig måned for å være vanlig for å kunne utføre drap, røveri eller for blodhevn. For å kompensere for dette, erklærte de senere en annen vanlig måned for å være hellig. 2. De la til en ekstra måned i måne-året for å gjøre den parallell med solåret. Slik falt pilegrimsferden alltid på den samme tiden av året, og de kunne bli spart for ubehaget når pilegrimsferden kom i samsvar med måne-året. På denne måten ble pilegrimsferden i 33 år holdt på andre datoer enn de riktige datoene, og ikke før det 34. året ble pilegrimsferden holdt den 9. og 10. av dhul-hadj. Da Profeten ﷺfullførte sin siste pilegrimsferd (hadj-ul-vida), fant den sted på dens aktuelle datoer, og siden da har nasi vært forbudt.

19: Disse ayahene (38-72) ble åpenbart under forberedelsene til Tabuk-ekspedisjonen.

20: Denne ayahen henviser til da de ikke-troende hadde bestemt seg for å drepe Profeten ﷺ. Natten da han skulle henrettes, dro Profeten ﷺfra Mekka og gjemte seg i en hule ved navnet Thawr. Tre dager senere migrerte han til Medina. Det var kun Abu Bakr som var med ham i hulen.

21: Å gå over ørkenen for å komme til Tabuk virket svært vanskelig av flere grunner. For det første skulle de reise i den stekende sommervarmen; for det andre kunne de risikere å komme i kamp med romerne; og for det tredje var det tid for å høste avlingene, noe som var svært viktig ettersom det var hungersnød i landet.

22: Med dette menes at utfallet for muslimene var godt, uavhengig av kampens utfall. Enten så ga man livet for Allahs sak, eller så gikk man seirende ut.

23: Her henvises det til almissen, zakah.

24: Begrepet «faqir» (de fattige) brukes her om de som er avhengig av andre for å kunne leve. Når det gjelder ordet «masakin», er det de som er i enda større nød enn de vanlige fattige menneskene.
25: Her tillates det å bruke midler fra den obligatoriske almissen til å forsone hjerter. Også for ikke-muslimer som er nær ved å forstå islams budskap eller de nylig omvendte muslimer som kan ha behov for økonomisk hjelp, som for eksempel på grunn av at de ble utstøtt fra sine familier.
26: Her menes frigjøring av slaver.
27: Uttrykket «Allahs vei» har en vid og svært generell mening som gjelder all god virksomhet som behager Allah. Noen har gitt uttrykk for at dette budet medfører at almissen kan bli brukt på alle former for god virksomhet. Men en del lærde mener også at «Allahs vei» står for å kjempe i «Allahs vei.» Her menes det altså den anstrengelsen man gjør for å bekjempe undertrykkende systemer.
28: En reisende har krav på støtte fra almissen ved behov under reisen selv om vedkommende er rik.

29: Her henvises det til hyklerne som gjorde narr av Profeten ﷺog muslimene på sine hemmelige møter mens de forberedte ekspedisjonen til Tabuk. På denne måten forsøkte de å ta motet fra muslimene mens de forberedte seg. Flere slike hendelser er rapportert i flere tradisjoner og fortellinger. En av disse fortellingene er som følger: Da noen av hyklerne snakket sammen på et av sine private møter, sa en av dem: «Sannelig! Tror dere at å kjempe mot romerne er det samme som å kjempe mot araberne? Dere vil se disse muslimene bundet med rep i morgen!» En annen bemerket: “Hvor morsomt det ville være hvis hver enkelt av dem etter dette ble beordret pisket hundre ganger!” En annen av hyklerne latterliggjorde Profetensﷺ forberedelser til ekspedisjonen og sa: «Se på mannen og hans forberedelser! Han akter å rykke frem for å erobre festningene til Syria og Romerriket!»

30: Dette referer til boligene til Lots ؑfolk som ble knust.

31: Her begynner talen som ble sendt ned etter Tabukekspedisjonen.

32: Man kan ikke med sikkerhet si hvilket «vantroens ord» som ble sagt. Det finnes derimot tradisjoner som nevner mange vantro-relaterte bemerkninger som hyklerne hadde ytret. For eksempel sa en hykler, mens han snakket med en ung muslim: «Hvis alt det som denne mannen (Profetenﷺ) sier er sant, da er vi verre enn eslene.» Andre tradisjoner beretter at når Profetensﷺ hunn-kamel gikk bort under ekspedisjonen til Tabuk, førte dette til mye spott fra en del av hyklerne. De sa til hverandre: «Denne mannen forteller om nyheter fra himlene, men vet ikke hvor hans hunn-kamel er.»
33: Dette er en henvisning til sammensvergelsene som var planlagt av hyklerne i løpet av Tabukekspedisjonen. En plan for reisen var å styrte Profetenﷺ utfor et stup om natten. De hadde også bestemt seg for å krone Abdullah bin Ubaii konge av Medina, så snart de hørte nyheten om muslimenes nederlag i Tabuk.

34: Dette viser at mennesker som ellers kan unnskyldes på grunn av manglende evner, sykdom eller fattigdom, vil bli tilgitt bare hvis de er oppriktig trofaste mot Allah og Hans Budbringerﷺ. Uten denne troskapen vil ingen bli tilgitt kun fordi de var syke eller fattige når pliktens tid var kommet.

35: Beduinene var de araberne fra landsbygden som slo seg ned i omegnene ved Medina. Da de så den organiserte makten som islam representerte, oppstå i Medina, ble de først skrekkslagne. Men etter hvert inntok de en opportunistisk holdning til konflikten mellom islam og de vantro. Men da makten til det islamske styret nådde over den største delen av Hijaz og Najd, og makten til de fiendtlige klanene minket, mente de at det var fordelaktig å gå over til islam. Men bare et fåtall av dem hadde tatt imot islam ut fra overbevisning. Det var derfor de ikke gjorde noen oppriktige anstrengelser for å oppfylle det som troen krevde av dem. I denne ayahen er den mentale og moralske tilstand hos beduinene blitt beskrevet ved å si: «Disse araberne er mer hyklerske enn araberne som bor i byer, og mer sta i sin fornektelse av sannheten.» Dette var fordi menneskene fra byene benyttet seg av anledninger til å møte lærde og fromme mennesker, og på denne måten lærte de om lovene og reglene som gjaldt Allahs vei. Beduinene lærte derimot etter all sannsynlighet lite om den guddommelige vei fordi de levde mer som slaver av verdslige goder. Derfor hadde de ikke tanker om høyere ting enn sine egne behov. I ayah 122 er hjelpemiddelet mot dette hykleriet blitt foreskrevet.

36: Det var på denne tiden to moskeer i Medina, moskeen i Quba, en av forstedene til Medina, og Profetens moské i selve byen. Det var åpenbart ikke behov for en tredje moské. Men hyklerne fant på en unnskyldning for å vise at det var behov for en tredje moské. De gikk til Profetenﷺ og sa: «Høystærede, vi ønsker å bygge en ny moské til nytte for vanlige muslimer, spesielt de gamle og de funksjonshemmede som bor et stykke unna de to moskeene, og som finner det vanskelig å være til stede ved fellesbønnene fem ganger om dagen i regnvær og på kalde vinterkvelder. På denne måten fikk de Profetensﷺ tillatelse til å bygge moskeen, og gjorde den til et senter for deres sammensvergelser. De ønsket også å få den åpnet av ham ved å lokke og bedra ham. Men Allah kom dem i forkjøpet, og varslet Profetenﷺ om deres onde hensikter, og han fikk den ødelagt på sin tilbakereise fra Tabuk.

37: Her blir den delen av troen som avgjør forholdet mellom Allah og Hans tjenere kalt en transaksjon. Dette betyr at troen i virkeligheten er en kontrakt der tjeneren selger sitt liv og eiendeler til Allah. Til gjengjeld aksepterer han Allahs løfte om at Han kommer til å velsigne vedkommende med paradiset i evighetens liv.

38: Bokstavelig betyr ordet at-taabiun «de som angrer», men i denne sammenhengen betyr det: «De som har evnen til å angre som en del av sin karakter.» Det vil si: «De troende angrer ikke bare en gang, men om og om igjen, de gjør dette stadig.» Videre betyr taubah bokstavelig talt: «Å vende seg til» eller «vende tilbake.»
39: En annen tolkning kan være: «De som faster.»

40: Dette viser til de trofaste følgesvennene som til å begynne med var noe uvillige til å gå til krig på det kritiske tidspunktet. Men til slutt overvant de sin svakhet, for de var virkelig troende i sine hjerter og elsket sannelig Den rette vei.

41: Disse tre følgesvennene var Kab bin Malik, Hilal bin Umayyah og Murarah bin Rabai. De var alle sanne muslimer, og hadde alle gitt bevis på sin trofasthet og ofret mye tidligere. Men til tross for alle deres tjenester, ble de straffet strengt for aktløsheten de viste under Tabuk-felttoget, da alle våpenføre muslimske menn ble befalt å gå i krig. Da Profetenﷺ kom tilbake fra Tabuk, beordret han muslimene å bryte all kontakt med dem, ikke hilse på dem eller besvare deres hilsen. Etter førti dager med denne boikotten, ble også deres koner beordret til å ikke ha noe med dem å gjøre. I korthet ble de i Medina redusert til den samme sørgelige belastning som er blitt beskrevet i denne ayahen. Etter total boikott på femti dager ble denne ayahen sendt ned for å forkynne at de var tilgitt av Allah.

42: Det var ikke nødvendig for alle beduinene å komme til Medina. Men, i det minste, burde noen av dem komme fra hvert sitt sted for å lære om islam. For deretter å vende tilbake, for å undervise islam for deres egne folk. På denne måten ville de ha blitt kvitt uvitenheten, som gjorde at de fremdeles led av hykleri og ikke var i stand til å utføre sine plikter som muslimer, selv etter at de tok imot islam.

43: Ut fra sammenhengen kommer det klart frem at «ikke-troende» i denne forbindelse henviser til de hyklerne som bodde i nærheten av Medina. Deres forkastelse av Den guddommelige sannheten hadde blitt åpenbart. De gjorde stor skade på den islamske staten ved å blande seg med de trofaste muslimene.
44: Det vil si at de ikke lenger skulle behandles med mildhet slik som de var blitt behandlet tidligere.

45: Det vil si at ingen år har gått uten at en eller to slike episoder har funnet sted da deres krav på sannhet ikke har blitt prøvd, og falskhet ikke er blitt demonstrert.