Fotnoter til Al Anfal

1: Det arabiske ordet «anfal» er flertall av ordet «nafl», som betyr; «noe som kommer i tillegg til det som er obligatorisk.» Når dette «tillegget» er fra en tjener, betyr det å tjene i tillegg til det som er obligatorisk. På den andre siden, når «tillegget» er fra Herren, er det belønning som gis utover det som tjenesteyteren har krav på. Ordet anfal er brukt her for krigsbyttet som muslimene tok i slaget ved Badr. Dette byttet er blitt kalt anfal for å underrette muslimene at all uenighet om krigsbyttet er malplassert. Dette fordi byttet ikke er noe de har krav på, men er ett «tillegg» som Allah har skjenket dem.
2: Grunnen til at denne avklaringen kom, var at muslimene hadde begynt å sette frem krav om andeler i krigsbyttet.

3: Den ene gruppen var handelskaravanen til Quraish-stammen og den andre var hæren til Quraish som kom mot Medina.

4: Det samme erfarte muslimene i slaget ved Uhud. Se Al-Imran [3:54].

5: Hensikten med å gjenfortelle de forskjellige begivenhetene forbundet med slaget ved Badr, er å få frem viktigheten av ordet «anfal» (krigsbytte). I begynnelsen av surah’en ble muslimene fortalt at de ikke måtte anse krigsbyttet som frukten av anstrengelser. Byttet må heller sees på som en gave fra Allah, som er den rettmessige eieren av byttet. Muslimene kunne reflektere på hendelsenes utløp og bedømme selv om seieren kom på grunn av Allahs velvilje, eller deres egne bestrebelser. Derfor var det kun Allahs sak, og ikke muslimenes, å bestemme hvordan krigsbyttet skulle fordeles.

6: Her er samtalen rettet mot de ikke-troende i Quraish-stammen, som tapte krigen ved Badr.

7: Når den muslimske og den ikke-muslimske hæren sto ansikt til ansikt, og kamphandlingene skulle innledes, tok Profeten ﷺen håndfull sand, og kastet den mot de ikke-troende mens han sa: “Må deres ansikter bli skåldet!” Samtidig ga han tegn, og muslimene angrep fienden. Henvisningen til hendelsen her viser at selv om hånden som kastet sand var Budbringerens ﷺ, var det faktisk Allah som kastet.

8: Dette referer til bønnen som de ikke-troende holdt før de forlot Mekka før kampen. De hadde holdt Kabas forheng og bønnfalt Allah om å gi seieren til den beste av de to partene.

9: Dette refererer til den utbredte sosiale ondskapen, som ikke bare rammer de som utfører ondskapen, men også rammer de som tolererer ondskapen ved å leve i et slikt ondt samfunn.

10: «Det dere har blitt betrodd» omfatter alle de plikter og ansvarsområder som blir gitt til noen når de er betrodd. Dette kan være avtaler gjort mellom enkeltindivider eller innad i et samfunn. Det kan være hemmelighetene til en gruppe, og det kan også være personlige eller felles eiendeler som en er betrodd. Det kan også være verv som en person i en gruppe kan inneha.

11: «Furqan» er et kriterium som hjelper en til å skille det ekte fra det falske. Ayahens betydning skal være: «Hvis en er gudsbevisst og prøver i alle sine handlinger å holde seg unna det som er mislikt av Allah, da vil Allah skape en evne i vedkommende som vil hjelpe ham i ethvert stadium til å skille mellom den rette og den feilaktige holdningen.»

12: Dette viser til tiden da Quraish-stammen ble fullt og helt overbevist om at også Profeten ﷺville emigrere til Medina. De hadde innsett at hvis han klarte å reise fra Mekka, ville han være utenfor deres rekkevidde, og bli en mektig trussel. Følgelig sammenkalte de et hastemøte for å komme frem til en avgjørelse om ham, og hvordan de skulle slå tilbake mot muslimene.

13: Her nedfelles loven om hvordan krigsbyttet skal fordeles. Om dette ble det i begynnelsen av surah’en sagt: «Krigsbyttet tilhører Allah og Budbringeren»[8:1]. De alene har rett til å fordele det.
14: Dette referer til hjelpen og støtten fra Allah som brakte seieren i slaget ved Badr og som ga muslimene krigsbyttet.

15: Dette referer til da Profeten ﷺ forlot Medina med muslimene, eller var på vei mot slagmarken. Det var ennå ikke kjent hvor stor hæren til de vantro var. Ut fra en drøm hvor Profeten ﷺså hæren, konkluderte han at fienden ikke var særlig sterk.

16: De troende ble fortalt at de måtte holde sine følelser under kontroll, og unngå forhastede handlinger, panikk, desperasjon, grådighet og overentusiasme. De skulle holde seg rolige og sindige, og treffe veloverveide avgjørelser. De skulle forbli standhaftige når de stilles overfor farer og vanskeligheter. De skulle ikke trå feil, selv når de utsettes for provokasjoner og de skulle ikke gå fra sans og besinnelse, selv når de påføres lidelse. De skulle ikke handle forhastet når de er utålmodige og de skulle heller ikke bli ledet i fristelse av denne verdens goder. Alle disse instruksjonene er innbakt i det ene arabiske ordet «sabr» som er oversatt til tålmodighet. Allah gir all hjelp til de som utøver tålmodighet etter ordets ovennevnte betydning.

17: Dette var oppfatningen til hyklerne og de som søkte verdslige goder. Da de så at noen få dårlig utrustede muslimer gikk av sted for å kjempe mot de mektige styrkene til Quraish-stammen, sa de: «Disse er blitt gale på grunn av sin religiøse galskap, og de kommer sikkert til å bli fullstendig utryddet. Deres profet har forhekset dem slik at de har gått fra sans og samling, og de ser ikke at de blir ledet inn i døden.»

18: Dette referer spesielt til jødene som Profetenﷺ hadde inngått en avtale med. Til tross for dette hadde de satt seg opp mot ham og muslimene. Straks etter slaget ved Badr, begynte de å hisse Quraish-stammen til å utløse sin hevnlyst ved å angripe muslimene.

19: Om muslimene har inngått en avtale med et folk, og den andre parten bryter sine forpliktelser og deltar i kamphandlinger, da er muslimene fritatt fra paktens forpliktelser. De kan kjempe mot dem. Hvis muslimene kjemper mot en fiende, og finner noen av sine allierte blant dem, da skal muslimene heller ikke nøle med å behandle dem som sine fiender.

20: Dette betyr at muslimene skal offentliggjøre at avtalen er annullert fordi motparten har brutt avtalens forpliktelser.

21: Her får muslimene instruks om å holde militærutstyr klart og holde en organisert hær i beredskap i tilfelle man ble angrepet. Det må ikke skje at muslimene først begynner å innrullere frivillige og samle utstyr når fienden er over dem, og klarer å påføre muslimene uopprettelige tap.

22: Her er ordet «forståelse» blitt brukt i betydningen av ordet «moral.» Det er tydelig at en som klart forstår målet for kampen han kjemper, vil forstå at det er mer verdifullt enn hans eget liv, som vil være meningsløst hvis målet går tapt. En slik person vil inneha en kampevne som er langt større enn den som ikke har noen klar forståelse av målet som han kjemper for. Selv om de to er fysisk like sterke.

23: Dette betyr ikke at forholdet 1 til 10 (ref. forrige ayah) er blitt redusert til 1 til 2 på grunn av svakhet hos muslimene. Som regel skal muslimer ikke frykte å kjempe mot en hær som kan være ti ganger større, da deres tro vil hjelpe dem å overkomme slike utfordringer. Da denne ayahen ble åpenbart (år 2 før hijra / 624 e.Kr.) var det mange nykonverterte muslimer som manglet erfaring, modenhet og forståelse. Dermed ble de fortalt at de ikke skulle frykte å kjempe mot en hær som var dobbel så stor som deres egen.

24: De første retningslinjene for krig ble gitt i surah Muhammad [47] før slaget ved Badr. Muslimene hadde tillatelse til å sette krigsfanger fri mot løsepenger. Men betingelsen for å kunne ta fanger var at fiendens makt først skulle bli knust. Dermed var det tillatt å ta løsepenger for fanger ved slaget ved Badr. Feilen som muslimene begikk, var at de ikke oppfylte betingelsen om at de måtte fullstendig beseire fienden først. De begynte å ta fanger og krigsbytte før dette var gjort. Det er derfor Allah kritiserer muslimene, for om de i stedet for å ta krigsbytte hadde forfulgt de vantro, ville Quraish-stammen ha blitt fullstendig beseiret.

25: Ordet “beskytter” (arabisk: “walayah”) er her brukt for hjelp, støtte, beskyttelse, vennskap og vern. Det betyr her forholdet mellom borgere og stat, og omvendt, og borgerne seg imellom. Alliansens rettigheter gjelder således de muslimene som bor innenfor den islamske statsgrense. De rettslige følgene av at dette forholdet gjelder ikke for muslimene utenfor den islamske stat, er meget omfattende og kan ikke drøftes her.
26: Selv om muslimene som bor utenfor den islamske stat, er utelukket fra politisk beskyttelse i det foregående ayah, forklarer denne ayahen at det ikke utelukker dem fra “troens brorskap”. Hvis de derfor blir undertrykket et sted, og de ber om hjelp, vil det være den islamske statens innbyggernes plikt å gi dem den nødvendige hjelpen. Men selv i dette tilfellet kan ikke plikten til å gi hjelp oppfylles blindt. Det vil skje i strengt samsvar med internasjonal lov og den generelt aksepterte moral. Hvis den islamske stat har inngått en avtale med det undertrykkende folket, er det forbudt for den å gi noen hjelp til de undertrykte muslimene, hvis dette er imot avtalens forpliktelser.

27: Det vil være mye undertrykkelse og uro hvis muslimer i den islamske stat: – ikke hjelper hverandre – ikke gir politisk beskyttelse til muslimer utenfor den islamske stat – ikke hjelper undertrykte muslimer utenfor den islamske stat når de ber om hjelp – ikke bryter sine vennlige forhold med de som undertrykker.

28: Arven skal deles på basis av slektskap, og ikke på basis av brorskap basert på tro. Dette er blitt forklart av utsagnet fra Profetenﷺ, at bare slektninger skal arve hverandre.