Fotnoter til Ash-Shoara
Surah 26 · fra Abul A'ala Maududis Tafhim-ul-Qur'an
Vers 1
1: Med dette menes det at denne Bokens budskap er klar og tydelig. Alle som leser eller hører denne Boken kan uten vanskeligheter forstå hva den oppfordrer til, hva den forbyr, og hva den anser som sant og falskt.
↩ Tilbake til vers 1
Vers 2
1. Med dette menes det at denne Bokens budskap er klar og tydelig. Alle som leser eller hører denne Boken kan uten vanskeligheter forstå hva den oppfordrer til, hva den forbyr, og hva den anser som sant og falskt.
Vers 3
1: Ordet Herre (rabb) er her brukt til å uttrykke følgende: • Herre og Mester. • Opprettholder, Beskytter, Giver og Verge. • Enehersker, Lovgiver, Administrator og Organisator. Allah er universenes Herre i alle disse betydninger. Den bokstavelige betydningen av det arabiske ordet rabb-il-alamin er “Herren over alle eksistensene”. Alamin er flertallet av ordet alam, som betyr eksistens, tilstand eller væren. Den samlede betydningen, slik den er brukt av Allah i Koranen, er “summen av all eksistens, alle synlige og usynlige univers, alle verdener, alle slags væren, summen av alt liv, alle skapelser og skapninger”.
1: Ordet Herre (rabb) er her brukt til å uttrykke følgende: • Herre og Mester. • Opprettholder, Beskytter, Giver og Verge. • Enehersker, Lovgiver, Administrator og Organisator. Allah er universenes Herre i alle disse betydninger. Den bokstavelige betydningen av det arabiske ordet rabb-il-alamin er “Herren over alle eksistensene”. Alamin er flertallet av ordet alam, som betyr eksistens, tilstand eller væren. Den samlede betydningen, slik den er brukt av Allah i Koranen, er “summen av all eksistens, alle synlige og usynlige univers, alle verdener, alle slags væren, summen av alt liv, alle skapelser og skapninger”.
Vers 4
2: Det er ikke vanskelig for Allah å sende et tegn som ville ha tvunget de ikke-troende til å tro og adlyde. Det at Allah ikke sender ned et slikt tegn er ikke fordi det er utenfor Hans makt, men fordi Han ikke ønsker at mennesker skal tvinges til å tro.
↩ Tilbake til vers 4
Vers 20
3: Her refereres det til da Mosa ؑslo en mann som døde som følge av slaget. Her forteller Mosa ؑ at drapet var et uhell, og at Mosa ؑ ikke slo for å drepe.
↩ Tilbake til vers 20
Vers 22
4: Mosa ؑ blir minnet om at den grusomme forfølgelsen av israelittene var årsaken til at Mosa ؑ havnet i faraos hjem. Det var kun på grunn av faraos grusomme gjerninger at Mosas ؑ mor ble tvunget til å legge barnet sitt i en kiste og sende det ut i elven. Hadde det ikke vært for dette, hadde Mosa ؑ vokst opp i sitt eget hjem. Derfor var det ikke riktig at farao lot det fremstå som at han hadde gjort Mosa ؑ en tjeneste ved å la ham bli oppdratt i sitt hjem.
↩ Tilbake til vers 22
Vers 35
5: Effekten disse to miraklene hadde kan tydelig dømmes fra endringen i faraos holdning. Et øyeblikk siden kalte han Mosa ؑ gal, fordi han påsto å være en budbringer og krevde å frigjøre israelittene slik at de kunne forlate Egypt med ham. Farao hadde også truet Mosa ؑ med fangenskap. Men straks han så disse miraklene ble han lamslått og panisk, og han fryktet å miste hele kongedømmet sitt.
↩ Tilbake til vers 35
Vers 40
6: En formell kunngjøring var ikke nok. Bud ble sendt over alt i Egypt for å overtale folk til å komme og være vitne til dette oppgjøret. Dette viser at nyheten om Mosas ؑ mirakler i faraos hoff hadde nådd vanlige mennesker, og at farao var redd for at massene kom til å bli påvirket av det. Lojaliteten til hoffets medlemmer som hadde vært vitner til Mosas ؑ mirakler hadde også begynt å vakle på lik linje med de som hadde hørt hendelsen. Det eneste som kunne styrke lojaliteten igjen var å se de egyptiske magikerne komme opp med noe som var minst like imponerende og på høyde med Mosas ؑ mirakler. Farao og adelen hans så derfor på dette som uhyre viktig. Det var deres egne bud som gikk rundt blant folk og sa at hvis magikerne vant, kunne de være trygge fra religionen til Mosa ؑ.
↩ Tilbake til vers 40
Vers 52
7: Historien fortsetter nå fra tiden da Mosa ؑ fikk befalingen om å forlate Egypt.
↩ Tilbake til vers 52
Vers 59
8: I andre vers i Koranen (blant andre Surah Baqra, Taha og Araf) kommer det frem at Israelittene ikke gikk tilbake til Egypt, men i stedet gikk videre til det som i dag er Jordan, Palestina, Syria osv. Derfor er det ikke helt implisitt hva det var Israelittene arvet. Det som er nærgående å forstå, er at Egypterne tapte alt når de fulgte etter Israelittene og druknet i havet, mens Israelittene arvet det som lå foran dem i områdene de flyktet til.
↩ Tilbake til vers 59
Vers 90
9: Versene 90-102 er ikke en del av Ibrahims ؑtale. Dette er Allahs tale.
↩ Tilbake til vers 90
Vers 103
10: Med «tegn» menes historien om sendebudet Ibrahim ؑ.
↩ Tilbake til vers 103
Vers 119
11: Med dette menes det at alle de troende var på arken, og et par av hver dyreart, slik Allah hadde befalt Noh ؑ. For detaljer, se surah Hod 11:40.
↩ Tilbake til vers 119
Vers 171
12: Her refereres det til Lots ؑ kone.
↩ Tilbake til vers 171
Vers 176
13: Historien til Aikah-folket er også nevnt i Surah al-Hidjr 15:78-84
↩ Tilbake til vers 176
Vers 189
14: I vers 187 fortelles det at Aikah-folket ber om en straff («Få en del av himmelen til å falle ned på oss») som bevis på at profeten Shoaib ؑ var sannferdig. Allah sendte så en sky som hang over dem som en baldakin, helt til de ble tilintetgjort av et fryktelig regn.
↩ Tilbake til vers 189
Vers 192
15: Her refereres det til Koranen.
↩ Tilbake til vers 192
Vers 193
16: Her refereres det til engelen Djibril ؑ.
↩ Tilbake til vers 193
Vers 196
17: Dette budskapet og denne guddommelige læren finnes i de tidligere skriftene.
↩ Tilbake til vers 196
Vers 197
18: De jødiske lærde visste at budskapet i Koranen var det samme som de tidligere skriftene.
↩ Tilbake til vers 197
Vers 200
19: Koranen brakte fred og harmoni i hjertene til de troende, men ikke til hjertene til de vantro i Mekka. Istedenfor gikk Koranens vers gjennom hjertene deres som en rødglødende jernstang til deres store forargelse. Istedenfor å reflektere over Koranen forsøkte de vantro å fornekte den.
↩ Tilbake til vers 200
Vers 212
20: De ikke-troende mente at Muhammadﷺ ble lurt av djevelen til å tro at dette var åpenbaringer fra Allah. Som et tilsvar til dette ble disse versene åpenbart. Her sies det at djevlene ikke har noen mulighet til å høre Koranen når den blir åpenbart til Muhammadﷺ, og de er ikke klar over Koranens innhold.
↩ Tilbake til vers 212
Vers 218
21: «Stå opp» eller «reise seg» kan enten referere til bønnene eller til Profetensﷺ utførelse av oppdraget gitt til ham.
↩ Tilbake til vers 218
Vers 223
22: Dette er svar på påstandene fra de vantro i Mekka om at Muhammadﷺ var en trollmann.
↩ Tilbake til vers 223
Vers 224
23: Dette er en tilbakevisning av deres påstander om at Profetenﷺ var en dikter.
↩ Tilbake til vers 224
Vers 227
24: Dette verset gir fire unntak i fordømmelsen av dikterne i det forrige verset: 1. De som tror på Allah, sendebudene, bøkene Hans og livet etter døden. 2. De som er gudfryktige og dydige, og lever innenfor moralens grenser. 3. De som stadig kommer Allah i hu. 4. De som ikke utsetter folk for satire for personlige grunner, men når sannheten krever deres støtte mot undertrykkelse, kan de bruke sin poesi slik en kriger bruker sitt sverd.
25: Synderne som nevnes her, er de som tydde til falsk propaganda om Profetenﷺ ved å si at han var en poet, en spåmann, en trollmann eller en gal mann. De gjorde slikt med overlegg for å skape mistro rundt ham og hans lære.
↩ Tilbake til vers 227
25: Synderne som nevnes her, er de som tydde til falsk propaganda om Profetenﷺ ved å si at han var en poet, en spåmann, en trollmann eller en gal mann. De gjorde slikt med overlegg for å skape mistro rundt ham og hans lære.