Fotnoter til Ar-Rom

1: Dette sikter til krigen som pågikk mellom det bysantinske riket (Romerriket) og sassanid-riket. Den bysantinske hæren opplevde et forferdelig nederlag og ingen kunne ha forestilt seg at de skulle gjenoppstå. I dette verset gis det profeti om at bysantinerne skulle komme seirende ut om noen få år.
2: Dette var en annen profeti. Denne betydningen ble først forstått da muslimene fikk overhånd under slaget ved Badr, og når bysantinerne vant over sassanidene en kort tid etterpå.

9: Den overveldende ondskapen i verden finnes på grunn av menneskets onde gjerninger. Det er derfor selvmotsigende at folk har en tendens til å skylde på Gud selv om Han alltid overøser dem med Sin nåde. Det er forunderlig at folk ikke lykkes med å være takknemlig når de mottar gaver fra Gud.

3: Versene 17-18 indikerer fire tidspunkter for bønn: Fajr (morgenen), Maghrib (kvelden), Asr (ettermiddagen) og Zuhr (tidlig ettermiddag når solen starter sin nedgang mot vest). Når disse versene leses i sammenheng med Hod (11:114), Bani Israil (17:78) og Ta-Ha (20:130), blir alle fem daglige bønnetidene tydelige.

4: I dette verset refereres det til polyteistene i Mekka. Polyteistene hadde avguder som de sidestilte med Allah. Her vises det til en sammenligning, der Allah spør hvordan Allahs slaver (medgudene polyteistene har skapt) kan sidestilles med Ham i Hans guddommelighet når polyteistene ikke sidestiller sine egne slaver med seg selv.

5: Allah har valgt menneskene til å være Hans tjenere og skapt dem for den ene hensikten om å tjene Ham. Allah har skapt dette naturlige iboende behovet i menneskene. Mennesket kan velge så mange guder de ønsker, men faktumet forblir at de alle er tjenere av den Ene, Sanne Gud – Allah.

6: Det bør bemerkes at det man gir til fattige og trengende ikke kun bør sees på som veldedighet, men at det bør sees på som en rett de trengende har på å bli tatt vare på.

7: Dette var den første åpenbaringen i Koranen som uttrykker innvendinger mot renter (riba). For flere kjennelser om temaet, se Aal Imran (3:130) og Al-Baqarah (2:275-281).

8: Dette sikter til krigen som fant sted mellom de to stormaktene på denne tiden – Bysantinerne og Sassanidene.

10: Med «døde» og «døve» refereres det til de som har mistet all samvittighet.

11: Her refereres det til tiden fra personen døde, til gjenoppstandelsens dag. Selv om det kan ha gått tusener av år mellom disse hendelsene, vil de ikke-troende påstå at de nettopp hadde blitt lagt i graven, slik de var påståelige om sitt vantro i det verdslige liv.

12: De troende burde være stødige og sikre på sine holdninger. Motstanderne deres bør aldri kunne gjøre dem motløse. Man skal holde ut og ikke la seg demoralisere av motstandernes latterliggjøring, eller bli skremt av truslene eller forfølgelsene.