Fotnoter til An-Nor

1: Alt i denne surah-en er befalinger fra Allah. Disse er ikke anbefalinger eller forslag som man kan velge å følge eller la være å følge. Disse befalingene er kategoriske og må følges. Dersom en tror på Allah og underkaster seg Ham, er det gitt at hans handlinger skal være i samsvar med disse befalingene.

2: Den første befalingen om straffen for utroskap ble åpenbart i surah An-Nisa 4:25. Her blir selve straffen beskrevet.
3: Hensikten med dette er at straffen skal ha en forebyggende og avskrekkende effekt.

4: Menn og kvinner som har regelmessige utenomekteskapelige seksuelle forhold, og fortsetter med det, passer ikke som ektefeller for de troende. Men dette gjelder ikke for de som angrer og retter seg etter en slik hendelse. Den som angrer, blir tilgitt av Allah og blir renset av tidligere synder.

5: Dette verset understreker alvorligheten av falske beskyldninger om utroskap eller utenomekteskapelige forhold. Den presiserer også at bevisbyrden ligger på anklageren, og ikke på den som er blitt anklaget. Befalingen gjelder begge kjønn, men kvinner er nevnt spesifikt fordi det er de som var, og ofte er, offer for denne type beskyldninger.

6: Juristene er enige om at straffen for falske beskyldninger for utroskap ikke bortfaller selv om den falske anklageren angrer. Men meningene er delte om fremtidige vitneutsagn til den som angrer kan aksepteres eller ikke. Hanafi-lovskolen mener vitneutsagnet fra en slik person aldri kan aksepteres, mens Shafi’i-, Maliki- og Hanbali-lovskolene mener at det kan aksepteres.

7: Denne prosessen kan ikke utføres av det private, men må utføres av en offentlig domstol. Ektefeller kan kreve igangsettelse av en slik prosess. Dersom en av partene nekter å sverge etter at det er blitt krevd, kan han/hun fengsles inntil vedkommende går med på å følge prosedyren. Etter at prosedyren fullføres, kan de ikke forbli ektefeller og kan heller ikke gifte seg med hver andre igjen.

8: Versene herfra og frem til vers 26 omtaler baktalelsen av Profetens ﷺkone, Aishah. Hun hadde blitt beskyldt for utroskap. De som kom med beskyldningen, hadde spredt ryktene så godt at det også påvirket Profetenﷺ og hans nærmeste.
9: Dette er ment til å berolige Profetenﷺ. Han forsikres om at disse ondskapsfulle beskyldningene som hadde blitt skapt av hyklerne, til slutt ville ramme dem selv.
10: Dette er en hentydning til Abd Allah ibn Ubay som hadde skapt de falske ryktene og var initiativtakeren bak disse anklagene.

11: Man må ikke tro at beskyldningen mot Aishah kun ble avvist på grunn av at det ikke fantes noen bevis eller vitner. Beskyldningene var basert på at Aishah ubevisst ble etterlatt på det siste oppholdsstedet, og ble sett med Safwan da han hjalp henne med å komme tilbake til karavanen. Beskyldningene var grunnløse, og her blir man påminnet at man ikke skal anklage noen ubegrunnet.

12: En av muslimene som deltok i baksnakkingen mot Aishah var en slektning av Abu Bakr. Han, og hans familie fikk økonomisk hjelp fra Abu Bakr. Da Abu Bakr hørte at hans egen slektning var delaktig i baksnakkingen, sluttet han å hjelpe vedkommende. Etter at Abu Bakr hørte dette verset, begynte han å hjelpe ham igjen.

13: Befalingene som kom i første del av kapitlet var for å håndtere onder som oppstår i samfunnet. Befalingene etter vers 27 skal forhindre konflikter og onder i det hverdagslige liv.

14: Det er ikke tillatt å gå inn i andres hjem, med mindre huseier har gitt tillatelse til det. Det vil være helt i orden dersom huseieren ikke er til stede, men tidligere har gitt en slik tillatelse.
15: Man bør ikke føle seg fornærmet hvis noen ikke ønsker å møte en. En person har full rett til å nekte å møte noen, eller unnskylde seg fra å møte, dersom personen er opptatt.

16: Her refereres til offentlige oppholdssteder som hotell, gjestehus, butikker eller andre steder der alle og enhver har muligheten til å gå inn uten å innhente samtykke.

17: Dette påbudet betyr ikke at man bokstavelig talt alltid skal se ned. Det betyr at man ikke skal stirre eller glane på det motsatte kjønn eller oppføre seg upassende. Alle må få oppholde seg i det offentlige rom uten at man føler seg ukomfortabel.

18: Det arabiske ordet ‘aba’ (fedre), brukt i dette verset, dekker ikke bare egen far, men også bestefedre, oldefedre.
19: Det arabiske ordet ‘abna’ihinna’ (sønnene deres) dekker deres egne sønner, deres barnebarn og oldebarn. For øvrig er det heller ikke noen forskjell mellom egne barn og stebarn.
20: «Brødre» dekker både biologiske brødre og stebrødre.
21: Her refereres det til kvinners nevøer. Dette gjelder også sønnene til stesøsken.

22: Når en slave (kvinne eller mann) ønsker å inngå en frigjøringsavtale bør vilkårene i avtalen skrives ned. Dette kalles ‘kitabah.’ på arabisk.
23: Muslimer blir befalt om å være generøse når de skal hjelpe de som ønsker å kjøpe seg fri. En del av almissen (zakah) i den offentlige statskassen bør brukes til dette formålet.
24: I den arabiske uvitenhetstid, før islam, pleide araberne å tvinge sine slavepike inn i prostitusjon og ta pengene deres. Islam har et absolutt forbud mot all prostitusjon.
25: Dersom en slavepike hengir seg til prostitusjon av sin egen frie vilje, kommer hun selv til å være ansvarlig for sine handlinger. Men dersom det er mesteren som har tvunget henne, er det bare han som skal bli stilt til ansvar.

26: Her refereres det til høye fjell som tvinger vinder oppover. Dette kan forsterke luftstrømmene i tordenskyer, noe som kan føre til hagl.

27: Noen mennesker tolker representant (khalifa) i snever betydning av en som har makt, dominans og hegemoni. Med denne antakelsen hevder de at den som har makt i landet, også er Allahs representant. Det som sies i dette verset derimot, er at det kun er de rettferdige og troende som er Allahs representanter.
28: Her kan «vantro» indikere utakknemlighet etter å ha fått æren av å være Guds representant, eller det kan bety å ty til hykleri. Det vil si at vedkommende tilsynelatende kan være muslim, men er helt blottet for sann tro.

29: I mange varme land er det fortsatt vanlig at man hviler midt på dagen. På arabisk kalles det qailulah, også kjent som siesta på spansk. Det var vanlig at man gikk lettere kledd ved disse tidene, og derfor var det også høyere behov for beskyttelse av privatliv.

30: Her forklares det at en funksjonshemmet person har en sosial rett til å bli ivaretatt av samfunnet.
31: Koranens lære forandret den arabiske tenkemåten slik at de hadde blitt svært følsomme med hensyn til skillet mellom det lovlige og ulovlige. Da Allah beordret muslimene å ikke fortære hverandres eiendom på ulovlige måter (Surah An-Nisa, Ayat 29), ble folket overdrevent forsiktige og ville ikke spise i hverandres hus med mindre en formell invitasjon ble gitt. De anså det for ulovlig å spise hos slektninger eller venner. Dette verset fjerner denne misforståelsen. Ved å nevne eget hjem sammen med slektninger og venners hjem sidestiller verset det å spise i sitt eget hjem med det å spise hos nære slektninger og venner.