Fotnoter til An-Nisa

1: Ifølge Profetensﷺ kone, Aisha, var det før islam vanlig at folk giftet seg med foreldreløse jenter for å kunne konsumere eiendelene deres på urettferdig vis, og de behandlet dem dårlig. Dette ville islam bekjempe, og Aisha mente at denne ayahen gikk imot denne praksisen, i og med at hvis man ikke kunne behandle disse jentene rettferdig, burde man heller gifte seg med andre kvinner. En annen forklaring gis av Said ibn Jubayr og Qatadah. De mener ayahens mening er: «Slik som dere er redde for å være urettferdige mot interessene til de foreldreløse, må dere også være varsomme mot interessene og rettighetene til kvinnene dere ønsker å gifte dere med.»
2: Det er full juridisk enighet om at denne ayahen forbyr å ha mer enn fire koner samtidig, og fremhever at det er anbefalt å gifte seg bare med én hvis man frykter å ikke kunne yte rettferdighet mellom flere koner. Polygami i seg selv kan bli en moralsk og sosial nødvendighet under visse omstendigheter. Personer som benytter seg av denne tillatelsen uten å oppfylle de rettslige betingelsene satt av Allah i denne ayahen, opptrer mot Allahs vilje. I tilfeller hvor en kone klager over å ha blitt urettferdig behandlet, kan den islamske statens domstoler gripe inn og sørge for rettferdighet.
3: Dette uttrykket henviser til kvinner som var krigsfanger og under forvaring fordi fangeutveksling ikke hadde funnet sted.

4: Når de foreldreløse nærmer seg puberteten, følg også med på deres psykiske utvikling, slik at det kan vurderes om de er i stand til å håndtere egne saker.
5: En fattig verge har rett til lønn for tjenestene sine, og størrelsen på lønnen må kunne bli betraktet som rettferdig av enhver upartisk og fornuftig person. Han bør ta betalingen åpenlyst, og føre regnskap.

6: Siden islam legger det økonomiske ansvaret for familien på mannen og fritar kvinnen fra det, er det rettferdig at kvinnens del av arven blir mindre enn mannens.
7: Det samme gjelder tilfellet med to døtre. Hvis en person ikke etterlater seg noen sønn men bare døtre, uansett om de er to eller flere, er de berettiget to tredjedeler av hele arven, og den siste tredjedelen skal bli delt mellom de andre arvingene. Men hvis den avdøde bare har en sønn, er det enighet om at han skal være berettiget til hele arven om det ikke finnes andre arvinger. Hvis det også er andre arvinger, skal han få resten av arven etter at de andre arvingene har fått sin del.
8: Hver av foreldrene har rett til en sjettedel av arven hvis avdøde har barn. De resterende to tredjedelene skal fordeles mellom andre arvinger.
9: Hvis avdøde ikke har barn, skal de resterende to tredjedelene arves av faren. Hvis det finnes andre arvinger i tillegg til foreldrene, fordeles de resterende to tredjedeler mellom faren og de andre arvingene.
10: Hvis den avdøde har brødre og søstre, blir delen til moren redusert fra en tredjedel til en sjettedel. Denne vil bli lagt til farens del, for i dette tilfellet vil farens ansvar være større. Det bør bemerkes at hvis foreldrene til den avdøde er i live, får ikke brødrene og søstrene til den avdøde noen arv.
11: Selv om oppfyllelsen av testamentet nevnes før tilbakebetaling av gjeld, er den generelle enigheten at tilbakebetaling av gjeld er prioritert foran oppfyllelsen av testamentet. Med andre ord må avdødes gjeld tilbakebetales før arven blir fordelt.

12: Hvis den avdøde etterlater seg én eller flere koner, vil deres andel være en åttendedel hvis avdøde har barn. Den vil være en fjerdedel hvis avdøde ikke har barn. I begge tilfeller skal arven fordeles likt mellom alle konene.
13: Koranens kommentatorer er enige om at henvisningen til «brødre» og «søstre» i denne ayahen gjelder halvbrødre og halvsøstre på morens side. Arveregelen for biologiske brødre og søstre, og for halvbrødre og halvsøstre på farssiden, nevnes mot slutten av denne ayahen (se også ayah 176).
14: Et testamente som påfører harme, er et testamente som frarøver arvingene deres legitime rettigheter. Likedan fratar man arvingers rettigheter ved å vise til seg gjeld man i virkeligheten ikke har, eller om man gjør noe som frarøver arvingene deres rettmessige andel av arven.

15: Dette var den første befalingen som foreskrev straff for samleie utenfor ekteskap. Senere ble ny straff foreskrevet, se An-Noor [24:2]. Ifølge denne skulle både mannen og kvinnen som begår denne handlingen, bli straffet med 100 piskeslag hver.

16: Dette betyr at slektningene til den som har gått bort, ikke skal behandle avdødes enke som om hun var en del av arven. De kan ikke påtvinge henne sine ønsker. Etter ektemannens død blir enken selvstendig, og etter at venteperioden er over, kan hun dra hvor hun vil og gifte seg med hvem hun vil.
17: Betydningen av denne ayahen er at mannen har lov til å stoppe sin kone fra å begå åpenbare umoralske handlinger. Han har ikke rett til å ta eiendelene hennes, inkludert de hun har fått av ham.

18: Dette betyr ikke at hvis en mann var gift med sin stemor i tiden før islam, kunne han fortsette å ha henne som sin kone også etter denne åpenbaringen. Betydningen er heller at barn født i slike tidligere ekteskap ikke skal betraktes som uekte som følge av dette forbudet, og de vil heller ikke miste arveretten sin.
19: Ifølge islamsk lov er det straffbart å gifte seg med kvinner som det er forbudt å gifte seg med.

20: Ordet «mødre» omfatter både biologiske mødre og stemødre. Begge er forbudt; dette inkluderer også farmor og mormor.
21: Forbudet vedrørende døtre gjelder også sønnenes døtre og døtrenes døtre.
22: Dette gjelder biologiske søstre og stesøstre.
23: Forbudene gjelder både biologisk slekt og stefamilier på begge sider.
24: Det er enighet om at en kvinne som ammer et barn har samme status som en mor, og hennes ektemann som far. Reglene om ekteskapsforbud med deres slekt, er de samme som for slekt av biologisk far og mor. Ekteskap med en ammes barn er forbudt på samme måte som biologiske brødre og søstre, og barna deres har samme status som egne nieser og nevøer.
25: Det er juridisk enighet om at det er ulovlig å gifte seg med stedøtre i alle tilfeller, enten hun har vokst opp i stefarens hus eller ikke.
26: Ekteskap med konene til biologiske barn, konene til barnebarn, konene til stebarn og konene til stebarns sønner, er ulovlig.
27: Ifølge Profetenﷺ er det ulovlig å være gift med en kvinne og hennes niese samtidig. Men det er tillatt å være gift med niesen til sin fraskilte kone.
28: Det er en forsikring om at det ikke vil bli krevd regnskap for det som ble gjort i tiden da man var uvitende. Men etter å ha gått over til islam, må man skille seg fra en av dem dersom man er gift med to søstre.

29: Det betyr at kvinner som blir fanget i krig og av en eller annen lovlig grunn ikke blir satt fri eller utvekslet som krigsfange, ikke er ulovlige selv om de har vært gift og ektemennene deres fortsatt lever i fiendtlige land eller områder.

30: I ayahene 24-25 er det arabiske ordet muhsanaat (beskyttede kvinner) blitt brukt i to forskjellige betydninger: 1) «Viede kvinner» nyter sine ektemenns beskyttelse. 2) «Frie muslimske kvinner» nyter beskyttelsen fra familiene sine selv om de er ugifte. I ayah 24 er muhsanaat blitt brukt om ugifte frie muslimske kvinner, i motsetning til slavinner, noe som kommer klart frem i sammenhengen. I ayah 25 er derimot muhsanaat brukt om slavinner i den første betydningen, og det er tydelig fremhevet at når de har blitt gift og nyter ektemannens beskyttelse, vil straffen for dem bli halvparten av den som muhsanaat (ugifte frie muslimske kvinner) blir idømt hvis de blir funnet skyldige i utroskap.

31: Begrepet «på urett vis» omfatter alle transaksjoner som er mot islamske og moralske prinsipper. «Gjensidig enighet» innebærer at transaksjoner skal bli fritt utført i enighet, og ikke ved tvang, makt eller bedrag.
32: Begrepet «ikke drep dere selv» kan være den avsluttende delen av den foregående setningen, eller det kan være en selvstendig setning i seg selv. I det første tilfellet betyr det at det å bruke andre personers eiendeler ulovlig fører til ens egen ødeleggelse. I det andre tilfellet kan det bety følgende to ting: 1) «Ikke drep hverandre» 2) «Ikke begå selvmord»

33: I arabernes tradisjon ble de som inngikk pakt av vennskap og allianse, hverandres arvinger. På samme måte ble en fostersønn arving til fosterfaren. Denne ayahen opphever denne skikken, og gjør det klart at arven skal fordeles til slektninger i henhold til loven som er bestemt av Allah. Den som derimot har avtaler med andre, kan gi bort så mye han vil mens han lever.

34: Det arabiske ordet qawwam er en person som er ansvarlig for å ivareta, ha under oppsyn, beskytte og administrere sakene til en person, en institusjon eller en organisasjon, og sørge for å dekke behovene til den som er under hans beskyttelse.

35: Det er viktig å forstå denne ayahen i sin helhet. Ayahen viser en vei ut av en vanskelig situasjon og oppfordrer ektefellene til å løse problemene internt i hjemmet. I spesielt vanskelige situasjoner som for eksempel utroskap, kan ektefellene ty til det siste steget når de andre tiltakene ikke har ført frem. Det er viktig å forstå at det ikke er en tidsbegrensning på de første tiltakene. Begrepet idribuhunna er oversatt til avstraffelse. Flere tolkere har oversatt begrepet til å forlate. Muslimene skal følge profeten Muhammadsﷺ eksempel, og å slå sin kone var sterkt mislikt av Profeten ﷺ. Han understreket: «Hvordan kan noen av dere slå deres hustru som om hun var en kamel, og så omfavne henne?» Al-Bukhari, [Bok 73:68]. Profeten Muhammadﷺ har sagt: «Den beste troende er den som har den beste karakteren. Den beste av dere er den som er god mot sin kone.»
36: Sitatet «om de begge ønsker å forsones» kan tolkes enten til meglingsmennene eller til de involverte ektefellene. Enhver konflikt kan løses hvis partene ønsker forsoning, og om meglingsmennene ivrer etter å fjerne misforståelser mellom dem og bringe dem sammen.

37: Uttrykket: «al-sahib bi al-janb» (følgesvenn ved din side) omfatter de man har en varig og vennlig relasjon til, så vel som de man har et midlertidig forhold til. For eksempel gjelder dette både personen som går ved siden av deg på vei til markedet, den som er ved siden av deg når du handler i butikken, eller en du reiser sammen med. Selv dette midlertidige forholdet pålegger enhver dannet og anstendig person visse krav – at han, så langt som mulig, behandler disse menneskene på en vennlig og god måte og unngår å påføre dem ubehag.

38: Dette er det andre påbudet, i kronologisk rekkefølge, om rusmidler. Det første pålegget har vi lest i Al-Baqarah [2:219].
39: Det som krevdes her, før det totale forbudet kom, var at man måtte være i stand til å forstå hva man sa mens man utførte bønnen.
40: Termen janabah refererer til tilstanden av rituell urenhet som kommer fra seksuell omgang eller sædutløsning (forårsaket av enten seksuell stimulering eller en drøm).
41: En gruppe jurister og Koran-tolkere har tolket denne ayahen til å bety at en ikke bør gå inn i en moské i en tilstand av rituell urenhet (janabah) med mindre det er helt nødvendig. En annen gruppe mener at ayahen refererer til reise. Ifølge denne gruppen kan en person som er på reise, i nødstilfelle gjøre tayammum (symbolsk rituell vask som oppnås ved å stryke hendene og ansiktet med ren sand eller jord).
42: Det er uenighet om hva som menes med verbet lamastum. Flere jurister mener at det antyder samleie. Abu Hanifah og hans skole følger dette synspunktet. Andre jurister mener at det antyder berøring, og Shafi-lovskolen slutter seg til dette. Malik-lovskolen mener at hvis en mann og en kvinne berører hverandre med seksuelt begjær, oppheves deres rituelle renhet, men at den ikke påvirkes om en mann berører en kvinnes kropp, eller motsatt, når berøringen ikke er motivert av seksuelt begjær.
43: De detaljerte reglene angående tayammum er som følger: En person som enten trenger å gjøre rituell kroppsvask eller dusje for å oppnå rituell renhet, kan ty til tayammum dersom vann ikke er tilgjengelig. Tillatelse til til tayammum gjelder også funksjonshemmede eller syke hvis helsen kan forverres ved bruk av vann.

44: Dette kan innebære tre ting: 1) De tuklet med teksten i Skriften. 2) De mistolket Skriften og forvrengte dermed meningen av ayahene i Boken. 3) De var i selskap med Profeten ﷺ og hans følgesvenner og hørte på samtalene deres, og gikk deretter til andre folk og ga feilaktige gjengivelser av det de hadde hørt.
45: Når Allahs befalinger kunngjøres til slike mennesker, erklærer de høyt «Ja, vi hørte» (sami-na), men så hvisker de: «Men vi adlyder ikke» (wa-asayna). Eller så uttaler de «vi adlyder» (ata-na) på en slik måte at det blir ugjenkjennelig fra «vi adlyder ikke» (asayna).
46: Hver gang de ønsket å si noe til Profetenﷺ, sa de isma (hør), men noen ganger tilføyde de uttrykket ghayr musma-in som hadde flere betydninger. Det kunne enten være et høflig uttrykk som betydde at han (Profetenﷺ) var en som fortjente så mye respekt at man ikke skulle si noe som ubehaget ham, eller det kunne ha en ondsinnet mening; at han ikke fortjente å bli snakket til av noen. Det kunne også være uttrykk for forbannelsen «måtte du bli døv».
47: For forklaring, se surah Al-Baqarah [2:36].

48: Det arabiske ordet jibt antyder «en uvirkelig, uberettiget og unyttig ting». I islamsk terminologi brukes dette begrepet om alle typer trolldom, spådommer og overtro.
49: For forklaring, se surah Al-Baqarah [2:89-90] og [2:256].
50: I denne ayahen er «de ikke-troende» de i Arabia som likestilte andre med Allah.

51: Dette er et svar på de ondsinnede bemerkningene til Israilittene. Det som sies er at de ikke hadde noen grunn til å føle sjalusi, ettersom både Israilittene og ismailittene var Ibrahims ؑbarn. Nå hadde verdens lederskap kun blitt lovet til de av Ibrahims ؑbarn som fulgte Boken og visdommen som Allah hadde åpenbart. Boken og visdommen hadde tidligere blitt åpenbart til Israilittene, men de vendte bort fra dem. Den samme Boken og visdommen hadde nå blitt åpenbart for ismailittene, og de hadde bestemt seg for å ta imot dem med tro og takknemlighet.

52: I ayahene over har muslimene blitt advart mot ondene som hadde hjemsøkt Israilittene. En av de grunnleggende feilene Israilittene begikk i sin forfallstid, var at de overga viktige stillinger (religiøse og politiske verv) til uærlige og korrupte personer. Dette førte til at korrupsjonen spredte seg i landet. Muslimene blir her fortalt at de må ta lærdom av dette, og bare gi ansvarsfulle verv til de som er skikket til å påta seg slike stillinger. Etter å ha informert muslimene om jødenes urettferdighet, advarer Allah dem mot å begå lignende urettferdighet. De bør vektlegge rettferdighet fremfor vennskap og fiendskap, og dømme mellom mennesker med rettferdighet og likhet.

53: Denne ayahen er hjørnesteinen i hele den religiøse, sosiale og politiske strukturen i islam, og den første paragrafen i konstitusjonen av en islamsk stat. Den nedfeller følgende prinsipper som permanente retningslinjer: 1. I den islamske livsordenen er Allah alene fokus for lojalitet og lydighet. En muslim er Allahs tjener fremfor alt annet. 2. Et annet grunnleggende prinsipp er lydighet overfor Profetenﷺ. 3. Det kreves også at muslimer adlyder de av sine medborgere som er gitt myndighet (ulu al-amr). Dette inkluderer alle de som er betrodd å gi retningslinjer for saker av allmenn viktighet. Det er viktig at de med myndighet er skikket for oppgavene de er betrodd. 4. I en islamsk orden gir Allahs pålegg og Profetensﷺ tradisjoner de grunnleggende retningslinjene i alle saker. Når det er tvister mellom muslimer, eller mellom lederne og allmennheten, bør disse løses i lys av Koranen og Profetensﷺ tradisjoner (sunnah). Alle involverte parter bør akseptere avgjørelsen med troskap.

54: Det arabiske ordet taghut betyr her en som dømmer etter andre kriterier enn Allahs lover. Det står også for et lovlig og juridisk system som ikke anerkjenner Allahs suverenitet eller den overordnede autoriteten til Allahs Bok.

55: Dette betyr at de vil være i selskap med de velsignede menneskene i livet etter dette.

56: Dette ble åpenbart etter slaget ved Uhud, da stammene rundt Medina hadde blitt dristigere mot muslimer etter muslimenes nederlag.

57: Dette refererer til undertrykkelsen av menn, kvinner og barn i andre stammer som hadde akseptert islam i Mekka. De var ikke i stand til å emigrere eller å beskytte seg. De ble forfulgt og ba til Allah om å bli befridd fra sin ulykkelige tilstand.

58: Om de skulle tjene Allahs religion og streve for Allahs sak, ville de sannelig få belønning fra Ham.

59: Koranen er i seg selv et sterkt og overbevisende vitnesbyrd om sitt guddommelige opphav. Det er utenkelig at et menneske skal kunne komponere et slikt verk om ulike temaer under ulike omstendigheter og tilfeller, som samtidig er en sammenhengende, homogen og integrert avhandling uten motsigelser. Det er også utenkelig at et slikt verk ville være gjennomgående uniformt i holdning og utseende, et verk som uttrykker bemerkelsesverdig konsistens i stemningen og ånden til Forfatteren (Allah).

60: Dette var en periode med turbulens, og Medina var full av rykter. Noen ganger sirkulerte det grunnløse og overdrevne rykter som grep hele byen og de tilgrensende områdene med frykt og anspenthet. Andre ganger forsøkte fiendene å skjule farer ved å gi betryggende meldinger. Allmennheten var ikke klar over de dyptgående konsekvensene av ryktespredningen. Med en gang de hørte noe, løp de rundt og spredte dette overalt. Denne irettesettelsen var ment mot slike mennesker. De ble advart mot å spre rykter, og informert om å heller gi slike meldinger til de som hadde ansvar.

61: Dette er dommen til de hyklerne som sa de var troende, men som samtidig hadde bånd til fiendtlige ikke-muslimske nasjoner. Det var hovedsakelig disse som deltok i angrep mot den islamske staten.

62: Unntaket her gjelder budet: «Grip dem og drep dem hvor enn dere måtte finne dem.» Det som menes er at om en hykler søker ly blant ikke-troende som muslimene har en avtale med, skal vedkommende ikke forfølges inn i dette området.

63: Siden den drepte personen var troende, er soningen for denne synden å frigjøre en muslimsk slave.
64: Profetenﷺ har fastsatt blodpenger til enten 100 kameler, 200 okser eller 2000 lam. Hvis noen ønsket å betale dette på en annen måte, ville beløpet bli anslått ut ifra markedsverdien til ovennevnte dyr. For de som ønsket å betale blodpenger kontant, var beløpet på Profetensﷺ tid 800 dinarer (8000 dirham). I khalifa Omar y sin tid var beløpet 1000 gulldinarer (12000 sølvdirham). Beløpet gjelder uaktsomt drap, og ikke overlagt drap.
65: De lovlige påleggene utformet i denne ayahen er følgende: a) Hvis offeret var fra et muslimsk land (islams hus, dar-al-islam), skulle morderen både betale blodpenger og befri en slave. b) Hvis offeret var fra et land som var i konflikt med muslimene (dar-al-harb), skulle morderen bare befri en slave. c) Hvis offeret bodde i et ikke-muslimsk land som hadde avtale med en islamsk stat, skulle morderen befri en slave, og betale blodpenger. Beløpet skulle avgjøres i henhold til det som var nedfelt i avtalen mellom muslimene og området offeret tilhørte.
66: Dette betyr at han skal faste uavbrutt i hele perioden. Hvis han avbryter fasten kun én dag, uten gyldig grunn, vil det kreves at han begynner fasten på nytt.
67: Fasten skal ikke ses på som en straff, men som et middel for anger. Allah ønsker at forbryteren skal rense sjelen sin ved hjelp av hengivelse, fromhet og gode gjerninger, og at han skal oppfylle det ansvaret som påhviler ham og vende seg mot Allah i anger. På denne måten vil han ikke bare gjøre opp for sin nåværende synd, men også holde seg unna slike villfarelser i fremtiden.

68: I islams tidligere dager var uttrykket assalamo-aleikum (fred være med deg) et symbol for gjenkjennelse av muslimene. Når en muslim møtte en annen muslim, hilste han på denne måten for å si: «Jeg tilhører ditt samfunn. Jeg er din venn og ønsker deg vel, jeg er ikke din fiende.» Disse talemåtene var viktig på den tiden, fordi det ikke var enkelt å se forskjell på muslimer og ikke-muslimer. De bar samme klær og snakket samme språk. Men en vanskelighet oppsto under krig. Hvis muslimene angrep en fiendtlig klan, og en muslim var i fare for å bli angrepet, ville han rope assalamo-aleikum eller resitere trosbekjennelsen for å opplyse muslimene om at han var deres bror. Men muslimene kunne mistenke vedkommende for å være en fiende som bare brukte symbolet som et knep for å redde seg selv, og drepe vedkommende. Ayahen klargjør følgende: Dere har ingen rett til å dømme en som erklærer at han er muslim, og tro at han forteller en løgn bare for å redde livet sitt. Det er like stor sannsynlighet for at han sier annheten, som at han lyver. Man kan ikke vite hva som er sant uten videre undersøkelse, og det er nærmest umulig å avgjøre om vedkommende lyver eller forteller sannheten på slagmarken. Dermed finnes det en mulighet for at en fiende kan slippe unna ved å fortelle en løgn, men det finnes også en mulighet for at en uskyldig kan bli drept.

69: Her refereres det til de som ble igjen blant de ikke-troende uten noen gyldig grunn, i stedet for å kjempe sammen med de troende. De var fornøyde med å leve et liv hvor islamske og ikke-islamske elementer var blandet, selv om de kunne utvandre for å leve et fullt islamsk liv. De hadde til og med blitt invitert til områder med muslimsk styre slik at de kunne redde sin tro.

70: Forkortelse av bønn (qasr) på reise i fredstid, betyr at man kan forkorte fire raka i en obligatorisk bønn til to raka. Men det finnes ingen foreskrevet grense når det gjelder forkortelse under kamp, bønnen bør da utføres etter forholdene.

71: Denne befalingen gjelder der det er overhengende fare for et angrep fra fienden, mens kamphandlinger ennå ikke har startet.

72: Den som er uærlig mot andre, er i virkeligheten uærlig mot seg selv.

73: Selv om enkelte lyktes i å føre falskt vitnesbyrd, så var det de selv og ikke Profetenﷺ som tok skade av det. I Allahs øyne er det de sannferdige som virkelig har rett, og de skyldige er de som forsøker seg på lureri for å få en avgjørelse som er gunstig for dem selv, uansett om misforståelsene og lureriet skulle medføre en feilaktig dom.

74: Man dyrker Satan ved å overgi seg helt til ham og følge ham overalt hvor han villeder. Dette viser at den som følger en annen blindt, uten spørsmål, i virkeligheten dyrker ham som en guddom i stedet for Allah.

75: Dette viser at Satan vil avsette en del av menneskenes tid, innsats og anstrengelser, rikdom og avkom til seg selv. Han vil lokke menneskene med falskhet, slik at de vil tilby en større del av disse til hans sak.

76: Dette henviser til arabisk overtro. Etter at en hunnkamel hadde født fem til ti unger, rev de ørene av henne og satte henne fri i sine guders navn. De betraktet det som ulovlig å bruke henne til arbeid. På samme måte, hvis en hannkamel hadde vært delaktig i fødselen av ti unger, ville også hans ører bli flenget for å markere at han hadde blitt innviet til en gud.
77: «Ødelegge Allahs skapelse» betyr å ikke forandre tingenes originale form. Det Koranen fordømmer som djevelske forandringer, er feilaktig og utilbørlig bruk av tingene mot den menneskelige natur og mot deres naturlige funksjoner. Derfor er alle former som er tatt i bruk for å unnslippe naturens hensikter, et resultat av Satan sin fristelse.

78: Det er ikke blitt sagt hva slags lover de spurte om, men svaret som blir gitt i ayahene 128-130 gjør det klart hva spørsmålet var.
79: Teksten kan bety: «Den dere ønsker å gifte dere med, (av grådighet)» og også «den dere ikke ønsker å gifte dere med.»

80: Her begynner svaret på spørsmålet som ble stilt i ayah 127. Da det viste seg å være umulig å oppfylle betingelsene for rettferdighet i visse tilfeller, oppsto det problemer når man tok en annen hustru. Var det en absolutt betingelse at man skulle vise den samme interessen for begge hustruene, elske dem like mye, eller ha de samme ekteskapelige forhold med dem? Og hvis dette ikke var mulig, krevde rettferdigheten at man skulle skille seg fra den første hustruen før man giftet seg med den andre? Eller ville det være imot rettferdighetens krav at den første hustruen ga opp noen av sine egne rettigheter for å forhindre ektemaken sin å skilles fra henne, hvis hun ikke ønsket skilsmisse? Dette avsnittet besvarer slike spørsmål.
81: Dette betyr at det er bedre for partene å inngå kompromiss enn å ta ut skilsmisse.

82: Ut fra denne ayahen har folk feilaktig trukket den slutning at selv om Koranen tillater polygami etter rettferdighetens betingelser, opphever den i praksis denne tillatelsen ved å hevde at fullstendig lik behandling av hustruene ikke er mulig. Man kunne ha kommet til denne konklusjonen hvis det bare var blitt sagt: «Dere vil ikke være i stand til å behandle hustruene deres med (absolutt) rettferdighet.» Men like etter dette tilføyer Koranen: «(For å følge Allahs lov er det tilstrekkelig) at dere ikke heller fullstendig mot én.»

83: Selv om det virker merkelig å befale de troende å tro, sier Allah her at de troende skal tro på en oppriktig og sannferdig måte, og endre holdningene og livet sitt i samsvar med islam.
84: Ordet kufr har to meninger: Den ene er å forkaste islam. Den andre er å late som om man er troende uten å ha oppriktig tro, eller å ha en oppførsel som er motsatt av hva troen krever.

85: Det er ikke mulig for et menneske å lede en person på Den rette vei, som selv ikke ønsker å bli ledet av Allahs bok og Hans Budbringer. Allah har latt ham vende seg til synden, slik vedkommende selv var tilbøyelig til.

86: Verdsettelse fra tjeneren betyr hans takknemlighet mot Allah, og verdsettelse fra Allah er Hans anerkjennelse av tjeneren som et verdifullt menneske.

87: Den som det er begått urett mot, kan ikke bebreides hvis han snakker åpent om den som har gjort uretten, men det beste er å være tålmodig.

88: De nektet å tro før de fikk se en ferdigskrevet bok komme ned til dem fra himmelen.

89: Dette er nevnt i surah Al-Baqarah [2:58-59].

90: Her henvises det til israilittene som sa at muslimene kunne si hva de ville for å overbevise dem, men de ville aldri bli påvirket i hjertene sine.

91: Det faktum at israilittene skrøt av å ha drept Isa ؑ, når de visste at han var Allahs budbringer, viser hvor hardbarkede forbrytere de var blitt. Henvisningene i surah Maryam [19:16-40] viser også at jødene anerkjente profeten Isa ؑsom Allahs budbringer.
92: I denne ayahen kommer det klart frem at profeten Isa ble kalt opp til himmelen av Allah og reddet fra korsfestelsen. Jødene og de kristne tar feil når de mener at han døde på korset. Personen jødene korsfestet var ikke Isa ؑ, men en annen som de forvekslet med ham.

93: Denne setningen er blitt tolket på to måter, og begge er sannsynlige. Den første er: «Samtlige av Bokens folk som kommer til å leve på tiden da Isa ؑ vil dø en naturlig død, vil tro på ham og hans profetskap.» Den andre er: «Det vil ikke være noen blant Bokens folk som, før sin død, ikke vil tro på Isaؑ.»

94: Sannsynligvis henvises det til det samme som i surah Al An-am [6:146]: Alle dyr med klør, og fett fra både ku og geit var forbudt for jødene. Henvisningen kan også gjelde forbudene i de jødiske lovbøkene. Begrensning av valgmuligheter kan ses på som en straff i et samfunn.

95: Hensikten med å sende profetene, er at menneskene ikke skal ha noen unnskyldninger overfor Allah når det gjelder veiledningen om sannheten. Ingen skal kunne unnskylde seg på dommens dag med at de var uvitende om sannheten, og at ikke noe ble foretatt for å gi dem veiledning.

96: Her presiseres det at Allah vet alt, derfor kan det ikke gjøres noen urett uten at man står til ansvar for handlingene sine i Hans kongedømme. Han er Vis, og vet hvordan Han skal behandle de som ikke følger Hans bud.

97: Her henviser «Bokens folk» til de kristne, som overskred alle grenser i sin overdrevne ærefrykt og kjærlighet til Isa ؑ. De tok ham for å være Allahs sønn, og likestilte ham slik med Allah. I motsetning til dem gikk jødene (de andre av Bokens folk) til den motsatte ytterlighet i sin fornektelse av, og fiendtlighet mot, Isaؑ.
98: «Hans ord, sendt til Maryam» betyr at Allah befalte Maryams ؑlivmor (kalimah) om unnfangelse uten en manns sæd. De kristne feiltolket kalimah som det guddommelige ord, basert på den greske Logos, som mente at Allahs tale hadde nådd inn i Maryams ؑlivmor, fått fysisk form og vist seg som personen Isa ؑ. Dette villedet de kristne til å tro på Isas ؑguddommelige natur, og på at Allah hadde åpenbart Seg og Sin tale i personen Isa ؑ.
99: Her er Isa ؑblitt kalt «en ånd (sendt) fra Allah», og i surah Al-Baqarah [2:87] er det samme oppgitt som: «Vi støttet Isa ؑmed den hellige ånd.» I begge tilfeller betyr det at Allah har skjenket Isa ؑen hellig ånd, som var innsatt med høye moralske verdier og var fullkommen av sannhet og rettferdighet, uten noe ondt. De kristne forvekslet uttrykket «en ånd fra Allah» med «Allahs ånd». Begrepet «den hellige ånd» ble tolket til å bety Allahs egen ånd som ble reinkarnert i Isa ؑ. Slik skapte de en tredje gud, «den hellige ånd», sammen med Allah og Isa ؑ.
100: Det blir oppfordret til at treenighetslæren bør forkastes. Faktum er at kristne både tror på Allahs enhet og på treenigheten. Isa ؑsine uttalelser i evangeliene angående Allahs enhet er så kategoriske at ingen kristne kan benekte at Allah er én, og at det ikke finnes noen annen guddom enn Ham. De kristne finner det derfor umulig å benekte at monoteisme er selve kjernen i religionen deres. Men til tross for dette tror de på treenigheten.
101: Dette tilbakeviser enda en overdrivelse som ble gjort av de kristne. Ifølge de tre første evangeliene sammenlignet Isa ؑforholdet mellom Allah og mennesket med forholdet mellom en far og ham. Ordet «far» er blitt brukt for Allah av jøder fra gammelt av. Det er mange eksempler på dette i det gamle testamentet. Profeten Isa ؑbrukte også ordet «far» i den betydning hans folk gjorde, og han kalte Allah ikke bare sin far, men alle menneskers far. Men til tross for dette, overskred de kristne grensene og erklærte at Isa ؑvar Allahs eneste sønn.

102: Det er uenighet når det gjelder betydningen av ordet kalalah. I følge noen lærde er kalalah et menneske som dør barnløs og hvis far og bestefar også er døde, men ifølge andre er kalalah bare en som dør barnløs. Majoriteten av jurister har godtatt synet til følgesvennen Abu Bakar, som mente at kalalah bare gjelder det første tilfellet. Koranen har selv støttet dette synet, for den gir halvparten av kalalah-arven til søsteren. Hadde faren vært i live, hadde hun ikke hatt rett til noen andel.
103: Det er enighet om at dette viser til fordelingen av arven mellom brødre og søstre som har felles foreldre eller felles far. Følgesvennen Abu Bakar ga denne tolkningen i en av sine prekener, og ingen av følgesvennene til Profetenﷺ var uenige i dette. Dette synet blir derfor akseptert av majoriteten.
104: Dette betyr at broren får hele arven hvis det ikke finnes andre arvinger. Men hvis det er en annen arving, for eksempel ektemannen, vil broren få resterende arv etter at andre arvinger har fått sine andeler.
105: Det samme gjelder når det er mer enn to søstre.