Les Koranen

Fotnoter til Al-Maidah

Surah 5 · fra Abul A'ala Maududis Tafhim-ul-Qur'an

Vers 1

1: Dette betyr at menneskene skal følge grensene og restriksjonene som Allah har pålagt dem.
2: Det arabiske ordet an-am brukes for kamel, ku, okse, sau og geit. Ordet bahima betyr alle slags beitende dyr med fire ben. Denne ayahen innebærer at alle beitende dyr som ligner på kveg når det gjelder deres generelle egenskaper, og ikke lever av andre dyrs kjøtt, er blitt gjort lovlige for muslimer å spise. Dette er blitt forklart i tradisjonene som erklærer at rovdyr og rovfugler og dyr som spiser levninger er ulovlige å spise.
↩ Tilbake til vers 1

Vers 2

3: Alt som representerer en fremgangsmåte eller en tro, eller en måte å tenke og handle på, eller et system, kalles systemets sjair, fordi det tjener som et symbol. Offisielle flagg, uniformer for militær og politi, mynter, pengesedler, frimerker og annet er symboler for land. Kirken, alter og kors er symboler for kristendommen, mens hammer og sigd for kommunistpartiet. Alle gruppene krever ærbødighet og respekt for sine symboler av de som følger dem. Hvis noen viser manglende respekt for noen av symbolene i et system, viser det fiendskap mot systemet. Om overtrederen selv tilhører det systemet, vil handlinger være forsøk på bespottelse og opprør mot det. Dermed inneholder «sjair-Allah» alle de tegnene og symboler som representer dyrkelse av Allah i motsetning til flerguderi, hedenskap, og ateisme.
4: Siden de ikke-troende hadde forhindret muslimene fra å besøke Kaba og utføre pilegrimsferd (hadj), trodde muslimene at de på samme måte kunne forhindre de hedenske stammene, som passerte muslimske områder, fra å utføre pilegrimsferd. De begynte å angripe karavanene deres i pilegrimsperioden. Allah sendte ned denne ayahen for å stoppe dem.
↩ Tilbake til vers 2

Vers 3

5: Ordet alter (nusub) brukes om alle steder som er blitt spesielt tilegnet en hellig person, avguder eller lignende for å skjenke dem offergaver. Dette uavhengig av om stedet inneholder avgudsbilder eller skulpturer. Slakting av et dyr på et slikt sted er ulovlig.
6: «I dag» henviser ikke til en spesiell dag eller dato, men henviser kun til tiden da disse ayahene ble åpenbart.
7: Med «I dag har Jeg fullbyrdet deres religion» menes at Allah har sørget for å gi mennesket veiledning om alle livets vesentlige elementer. Dette innebærer en fullstendig ideologi, handlinger og sivilisasjon. Den har fastsatt prinsipper og gitt detaljerte veiledninger for å løse menneskehetens problemer.
8: For forklaring, se Al-Baqarah [2:173] fotnote 52.
↩ Tilbake til vers 3

Vers 4

9: De som stilte spørsmål, ønsket å skaffe en detaljert liste over de lovlige tingene slik at de kunne se på alle andre ting som ulovlige. Som svar gir Allah en detaljert liste over de ulovlige tingene, og gjorde alle andre gode og rene ting lovlige. Dette endret den gamle religiøse oppfatningen der alt var forbudt, unntatt de få ting som uttrykkelig ble erklært som lovlige. Koranen fastsatte prinsippet at alle ting var lovlige, unntatt de få som var tydelig forbudt. «Lovlig» er blitt betegnet som «ren», slik at urene ting ikke kunne bli gjort lovlige.
10: «Jaktende» dyr kan være hunder, leoparder, falker, hauker og andre rovdyr og fugler som tar byttedyr. Dette er dyr som er opptrent til å jakte og fange andre dyr for sine herrer, uten å lemleste byttet. Derfor er jakt med trenede jaktdyr lovlig, mens jakt med utrenede dyr er ulovlig fordi de lemlester byttet. (Det er kun tillatt å ta livet av dyr i to tilfeller; a) for å spise det, b) for beskyttelse fra det.)
11: For å gjøre jakten lovlig må Allahs navn påkalles mens jaktdyrene slippes løs. Hvis det jagede dyret blir funnet i live, bør det bli slaktet i Allahs navn. Hvis dyret ikke blir funnet i live, vil det være lovlig hvis Allahs navn ble nevnt da jaktdyret ble sluppet løs. Det samme gjelder ved jakt med pil og bue eller andre penetrerende våpen.
↩ Tilbake til vers 4

Vers 5

12: «Maten til Bokens folk» omfatter også kjøttet til dyrene som slaktes av dem. Denne ayahen antyder at det ikke er noen restriksjoner mot å spise maten til Bokens folk. Før denne tillatelsen ble gitt, ble det klargjort: «Alle gode og rene ting er blitt gjort lovlige for dere.» Dette betyr at muslimene ikke bør spise maten som ikke overholder regler som er viktige i islamsk lov. For eksempel; hvis de ikke nevner Allahs navn mens de slakter dyret eller hvis de nevner andre navn enn Allahs, vil ikke kjøttet være lovlig for muslimer.
13: Dette gjelder jødene og de kristne. Det er kun gitt tillatelse til å gifte seg med deres kvinner, og kun under den betingelse at kvinnene må være ærbare (muhsanat). I den neste setningen er muslimer som benytter seg av denne tillatelsen blitt pålagt å ta vare på sin tro og moral på en samvittighetsfull måte. De bør motstå religiøs innflytelse fra den jødiske eller kristne konen. Og den muslimske mannen forordnes her til å respektere sin kristne eller jødiske kones tro.
↩ Tilbake til vers 5

Vers 6

14: Forklaringen som er gitt av Profetenﷺ angående dette budet sier at ansiktsvask også omfatter vask og rensing av munn og nese, ellers vil ansiktsvask være ufullstendig. På samme måte omfatter å stryke over hodet også å vaske ørene innvendig og utvendig, siden ørene er en del av hodet. En bør først vaske hendene fordi hendene skal brukes til å vaske resten av kroppen. Denne rituelle vasken kalles wudhu.
15: For forklaring, se fotnotene 41 og 43, An-Nisa [4:43].
↩ Tilbake til vers 6

Vers 10

55: Her forklares det at det var ved Allahs befaling at Isa ؑgjenopplivet de døde.
↩ Tilbake til vers 10

Vers 11

16: Dette viser til hendelsen som har blitt rapportert av Abdullah bin Abbas. Noen jøder hadde planlagt å drepe Profetenﷺ og hans følgesvenner etter å ha invitert dem til middag. Dette for å gjøre slutt på islam. Profetenﷺ fikk vite om deres planer ved Allahs hjelp, og avslo derfor innbydelsen.
↩ Tilbake til vers 11

Vers 12

17: «Naqib» er en som holder oppsyn og vakt. Allah befalte profeten Mosa ؑå velge tolv voktere for hver av de tolv stammene av Israils barn, slik at de kunne våke over deres saker og holde dem borte fra ikke-religiøse og umoralske handlinger og skikker.
18: Den rette vei (sawa-as-sabil) er veien som skal lede en person til sitt bestemmelsessted. Hvis en person har «gått bort fra Den rette vei» betyr det at han har kommet på avveie.
↩ Tilbake til vers 12

Vers 15

19: Allah avslører visse uærlige og forræderske ting som Bokens folk har gjort. Han avslører imidlertid kun de tingene som Han ser nødvendig for å styrke Den sanne tro, og avslører ikke det unødvendige.
↩ Tilbake til vers 15

Vers 17

20: De begynte å tro at Isaؑ var Allah, bare fordi han ble skapt uten en far. Allah skaper hvem Han vil, på den måten Han ønsker. Intet menneske blir guddommelig bare fordi Allah har skapt det på en uvanlig måte.
↩ Tilbake til vers 17

Vers 19

21: Her menes det at hvis mennesker ikke hører på Budbringerensﷺ invitasjon og advarsler, bør de huske at Allah er Allmektig og kan straffe som Han vil.
↩ Tilbake til vers 19

Vers 21

22: Med «Det hellige land» menes Palestina som på den tiden var bebodd av avgudsdyrkere. Da Israilittene kom fra Egypt, reserverte Allah dette landet for dem, og befalte dem å erobre det.
↩ Tilbake til vers 21

Vers 23

23: En av disse to var Joshua, sønnen til Nun. Han ble etterfølger av profeten Mosa ؑ. Den andre var Kaleb, som ble Joshuas høyre hånd. Da de, etter sin hjemløse vandring i 40 år, kom til Palestina, var bare disse to av profeten Mosa ؑsine følgesvenner fremdeles i live.
↩ Tilbake til vers 23

Vers 26

24: Det er blitt fortalt om denne begivenheten for å advare Israilittene. De var blitt minnet om at de var ulydige mot Mosa ؑog avvek fra Den rette vei. De hadde vært feige, og ble som følge av dette dømt til å vandre hjemløse i 40 år. Men hvis de fastholdt sin opprørske holdning mot Profetensﷺ misjon, ville deres straff bli mye strengere.
↩ Tilbake til vers 26

Vers 28

25: Denne setningen sier ikke at «jeg vil la meg bli drept uten motstand.» Det sier derimot at «selv om du har onde hensikter om å drepe meg, har jeg ingen slike hensikter mot deg.» 25.1 Den bokstavelige betydning av det arabiske ordet «rabb-al-alamin» er «Herren over alle eksistensene». Alamin er flertallet av ordet alam som betyr eksistens, tilstand eller væren. Den samlede betydningen, slik brukt av Allah i Koranen er summen av all eksistens, alle synlige og usynlige univers, alle verdenene, alle salgs væren, summen av alt liv, alle skapelser og skapninger.
↩ Tilbake til vers 28

Vers 31

26: Hensikten med å fortelle denne historien her, er å ta til motmæle mot jødene for deres sammensvergelse om å drepe profeten Muhammadﷺ og hans disipler. Likheten mellom disse to begivenheter er helt åpenbare. Jødene planla å drepe profeten Muhammadﷺ av misunnelse, og Adamsؑ sønn hadde drept sin bror av misunnelse.
↩ Tilbake til vers 31

Vers 33

27: Her henviser «jorden» til landområdet der opprettholdelse av rett og orden er den islamske regjeringens ansvar. Å erklære krig mot Allah og Hans Budbringerﷺ er å erklære krig mot den rettferdige islamske regjeringen. Ifølge islamske jurister er det de bevæpnede og organiserte gjenger av kriminelle som forårsaker ulykke i landet ved plyndring og røveri. Det er dette det henvises til her.
↩ Tilbake til vers 33

Vers 34

28: Hvis de har unnlatt å skape elendighet, og unnlatt å ødelegge den rettferdige orden, og de har vist ved sin oppførsel at de er fredelige og lovlydige borgere, vil ikke noen av de ovennevnte straffer ramme dem, selv om de kanskje kunne ha begått noen av forbrytelsene før sin omvendelse. Men det kan hende at de blir kalt inn til regnskap i retten for en forbrytelse mot en person, som for eksempel mord, tyveri, etc., men de vil ikke bli stilt til retten for tidligere forbrytelser av forræderi, opprør, eller krig mot Allah og Hans budbringere.
↩ Tilbake til vers 34

Vers 35

29: Dere bør søke etter alle midler som kan være til hjelp for å oppnå Allahs nærhet og Hans velvilje.
↩ Tilbake til vers 35

Vers 38

30: Hensikten med alle straffene i et islamsk system er å skåne samfunnet mot kriminalitet, og å ha en avskrekkende funksjon for at mennesker unngår å begå kriminelle handlinger. Straffen beskrevet her er maksimumsstraff og bundet med betingelser. En betingelse for å kunne gi straff for tyveri er at staten har sikret grunnleggende behov, som for eksempel mat til alle borgere. Ingen kan straffes med maksimumsstraff hvis tyveri er begått på grunn av nød. En annen betingelse er at stjålet gjenstand må ha vært sikret på forsvarlig måte. Det betyr at tyveri må ha skjedd uten grunn og med forsett. Dessuten må verdien av den stjålne gjenstanden overstige en viss minimumsgrense. Straffen kan gis kun av staten etter en rettsgang og kan ikke være mer enn beskrevet her.
↩ Tilbake til vers 38

Vers 39

31: Det at «Allah vil vise nåde» betyr ikke at tyvens hånd ikke skal kuttes. Det betyr at den som angrer og blir rettskaffen ved å rense sin sjel fra tyveriets synd, vil bli spart Allahs vrede. Men om personen ikke angrer, og fortsetter å stjele selv etter at hans hånd har blitt kuttet av, da vitner dette om at å stjele er en fast del av denne personens sjel. Da vil han fremdeles fortjene Allahs vrede, slik som før hans hånd ble avkuttet. Koranen oppfordrer tyven til å søke tilgivelse hos Allah og å forandre seg selv. Juridisk straff fører ikke til noen automatisk «renselse» av personens sjel. Sjelelig renhet kan kun oppnås ved å angre og å vende seg til Allah.
↩ Tilbake til vers 39

Vers 41

32: Dette henviser til jødene som fortalte de uvitende massene at de kun skulle følge Profetensﷺ lære hvis den var i samsvar med den jødiske læren.
33: Sitatet: «Hvis Allah lar noen falle i villfarelse», betyr at Allah setter noen på prøve ved å gi dem muligheten til å gjøre ondt. Slik vil personen kunne gå gjennom en prosess og kjempe mellom de gode og onde kreftene i seg selv. Om personen ikke har gitt seg helt over til det onde, vil hans evne til å motstå det onde våkne. Men om personen har gått dypt inn i det onde, og godhet er fullstendig fraværende, da vil enhver slik prøvelse føre til at personen går enda dypere inn i det onde. Personens velgjørere vil da ikke kunne redde ham.
↩ Tilbake til vers 41

Vers 42

34: Før jødene hadde blitt rettmessige borgere av den islamske staten, var deres forhold til staten basert på avtaler. Det var derfor ikke lovpålagt for dem å fremlegge sine tvister til Profetenﷺ eller til dommerne som ble utnevnt av ham. Men i de tilfellene det ble ufordelaktig for deres egne interesser å bli dømt etter deres egne religiøse lover, søkte de Profetensﷺ dom i håp om at de kunne unnslippe konsekvensene av sine egne lover.
↩ Tilbake til vers 42

Vers 44

35: Det arabiske ordet rabbani betyr religiøs lærd eller teolog (rabbiner). Det arabiske ordet ahbar betyr religiøs jurist.
↩ Tilbake til vers 44

Vers 47

36: Her avsies det tre kjennelser til de som ikke dømmer i henhold til Allahs lover. Den første er at de er ikke-troende (kafir), den andre er at de er urettferdige (zalim), og den tredje er at de er overtredere (fasiq). En person som dømmer etter egne eller menneskeskapte lover, i motsetning til Allahs åpenbarte lover, og gjør dette fordi han tror de menneskeskapte lovene er bedre enn Allahs lover, faller under alle tre kategorier. Han er ikke-troende, urettferdig og en overtreder. En person som er overbevist om at Allahs lover er korrekte, men dømmer motsatt av disse, er ikke en ikke-troende. Dette i den forstand at han ikke opphører å tilhøre det islamske samfunnet. Han er derimot skyldig i å korrumpere sin tro ved å blande den med mistro (kufr), urettferdighet (zulm) og overtredelse (fisq).
↩ Tilbake til vers 47

Vers 48

37: Dette henviser til et meget viktig poeng. Det kunne også ha blitt sagt at Koranen bekrefter alle de tidligere tekstene som fremdeles eksisterer i sin sanne og originale form. Men meningen har blitt spesifisert ved å bruke ordet «skriften» fremfor «de tidligere skriftene.» Dette uttrykket forteller at Koranen og alle bøkene som ble åpenbart fra Allah til ulike tider og i forskjellige språk faktisk er samme skrift. Deres forfatter er den samme, og deres mål, lære og visdom er den samme. Forskjellen mellom skriftene ligger i deres uttrykksform. Dette var nødvendig fordi de adresserte ulike mottakere. Å si at Koranen er beskytter (muhaymin) av Skriften (Al-Kitab), betyr at den beskytter og vokter Den sanne læren av samtlige guddommelige bøker og har sikret dem fra tap (ved at den inneholder samme budskap).
↩ Tilbake til vers 48

Vers 50

38: Begrepet uvitenhetens lover «jahiliyyah», bokstavelig oversettelse: uvitenhet) brukes som antonym til islam. Islam er veien til sann kunnskap (ilm), ettersom det er Allah selv som har vist denne veien, og Hans kunnskap omfatter alt. Motstykket blir det som divergerer fra islam, det vil si veien av uvitenhet. Den før-islamske perioden i Arabia betegnes jahiliyyah ettersom det var en tid da menneskenes normer enten kom fra overtro eller fra deres egne lyster. Når slike holdninger blir gjeldende, vil det nødvendigvis bli kalt for uvitenhet.
↩ Tilbake til vers 50

Vers 54

39: Her beskrives hvordan troende skal oppføre seg mot hverandre. Som regel gjelder dette også ikke-troende som ikke oppfører seg fiendtlig mot de troende. Å være «ydmyke mot de troende», betyr at en troende aldri bør bruke sine krefter mot de andre troende. Personens intelligens, kunnskap, innflytelse, rikdom og fysisk styrke bør ikke brukes for undertrykkelse, forfølgelse eller for å skade muslimene. Muslimene bør være snille, barmhjertige, sympatiske og milde mot andre. I motsatt fall betyr «å være bestemt mot de ikke-troende», at han skal være standhaftig som en klippe mot islams motstandere, slik at det blir umulig å rokke ham.
↩ Tilbake til vers 54

Vers 58

40: Når de hører bønneropet, gjør de narr av denne ved å ape. De forvrenger dets ord for å latterliggjøre den, og kommer med nedsettende ytringer om bønneropet.
↩ Tilbake til vers 58

Vers 64

41: Når en på arabisk sier at «noens hender er bundet», betyr det at vedkommende er gjerrig, og at noe forhindrer ham fra å være sjenerøs og gavmild.
42: De beskyldte Allah for å være gjerrig, noe som de selv var og ble beryktet for.
↩ Tilbake til vers 64

Vers 69

43: For forklaring se fotnote 26, Al-Baqarah, [2:62].
↩ Tilbake til vers 69

Vers 75

44: Her blir den kristne læren om Jesu guddommelighet klart og tydelig avvist. Hvis noen vil vite hva Isa ؑvirkelig var, kan man ut ifra de tegnene som er gitt her lett komme frem til at han bare var et vanlig menneske. Han ble født av en kvinne, hadde en kjent slekt og han hadde en kropp med de samme egenskapene og begrensingene som andre mennesker. Han sov, han spiste, han følte varme og kulde, og han ble til og med fristet av djevelen. Disse forholdene viser klart at det er utenkelig at han kunne være Allah, eller partner i Allahs guddommelighet.
↩ Tilbake til vers 75

Vers 79

45: Korrupsjon i et samfunn begynner med noen få mennesker. Hvis samfunnet har en levende felles samvittighet, holder folket slike mennesker under kontroll. Samfunnet som en helhet forblir dermed trygt og beskyttet mot denne korrupsjonen. Hvis samfunnet derimot ignorerer deres ugjerninger og lar dem gjøre hva de ønsker, vil denne korrupsjon, som først var begrenset til noen få, spre seg i hele samfunnet.
↩ Tilbake til vers 79

Vers 87

46: Denne ayahen omfatter to forhold: 1. Mennesker har ingen autoritet til å erklære ting lovlig eller ulovlig etter egne ønsker. Lovlig er bare det som Allah har erklært lovlig, og ulovlig det som Han har erklært ulovlig. Hvis noen gjør ting lovlig eller ulovlig, kommer de til å følge sine egne ønsker og ikke guddommelige lover. 2. Dere skal ikke gi avkall på verden og avstå fra verdslige gleder, slik som visse religiøse munkesamfunn gjør.
↩ Tilbake til vers 87

Vers 90

47: I denne ayahen ble alkohol gjort helt forbudt. Tidligere hadde to andre befalinger blitt sendt ned angående restriksjoner på alkohol. Se også Al-Baqarah [2:219] og An-Nisa, [4:43]. Før denne befalingen kom, hadde Profetenﷺ tidligere henvendt seg til folket og sagt at Allah misliker alkohol og antydet at det sannsynligvis ville bli forbudt. Derfor bør de som hadde alkohol kvitte seg med den. Etter at ayahen ble åpenbart, erklærte Profetenﷺ at de som har alkohol, kan verken drikke eller selge den. De må kaste den. Følgelig ble den helt ut i Medinas gater.
↩ Tilbake til vers 90

Vers 95

48: Det er forbudt å jakte dyr selv, eller å hjelpe andre i dette når man er i hellig tilstand (ihram). Det er også forbudt å spise dyr som er jaktet av noen andre for en selv. Men hvis en annen, som ikke er i ihram, dreper et dyr for seg selv, og så gir en del av det til en pilegrim som en gave, er det ikke ulovlig å spise av det. Farlige dyr utgjør selvsagt et unntak fra dette forbudet. Man har tillatelse til å drepe en slange, skorpion, gal hund eller andre farlige eller skadelige dyr i ihram-tilstanden.
↩ Tilbake til vers 95

Vers 100

49: Denne ayahen setter en ny standard for hvordan verdien på en ting skal måles. Dette i motsetning til standarden som baserer verdien på tingenes ytre egenskaper. Hundre kroner er selvsagt mer verdt enn fem kroner. Men i motsetning til tallverdien erklærer denne ayahen at hvis de hundre kronene er blitt tilegnet på urettferdig vis, så er de «urene» (ikke halal), og dermed mindre verdt enn de fem kronene som er blitt tjent på ærlig vis. Dette fordi de fem kronene er rituelt rene. Ifølge denne standarden kan det urene, uavhengig av dens mengde, ikke bli like mye verdt det som er rent.
↩ Tilbake til vers 100

Vers 101

50: Dette verset forbyr folk å stille nytteløse og unødvendige spørsmål til Profetenﷺ, spørsmål som ikke hadde noen praktisk verdi, verken for det verdslige eller det åndelige liv.
↩ Tilbake til vers 101

Vers 103

51: Dette verset fordømmer de overtroiske handlingene og vanene vedrørende tamme dyr som de hedenske araberne hadde. En hunn-kamel som fødte fem unger, hvor av den siste var et hannkjønn, ble kalt bahirah. Bahirah sine ører var flenget opp, og hun (hunn-kamelen) ble sluppet løs for å kunne streife fritt omkring. Ingen skulle ri henne, drikke hennes melk, slakte henne eller klippe hennes pels. Den fikk beite på hvilken som helst beitemark og drikke fra hvor hun ville. Saibah var navnet som ble gitt til en kamel som ble sluppet fri som oppfyllelse av et løfte. Dette kunne være et løfte som ble gitt enten for helbredelse av en sykdom eller for å slippe unna en fare. Dette navnet ble også gitt til hunn-kameler som hadde født ti hunnkjønn-unger. Denne ble også sluppet fri. Tradisjonen var også slik at de pleide å ofre den først-fødte geiten i sine avguders navn hvis det var et hannkjønn. Hvis det var et hunnkjønn så beholdt de det selv. Men hvis de var tvillinger, et hannkjønn og et hun-kjønn, ville de ikke fre hann-dyret. De ville kalle det wasilah og slippe det fri i avgudenes navn. Hvis en kamel hadde «barnebarn» som ble store nok til å ris, ble det kalt ha-am, og sluppet fri. Det samme navnet ble gitt til kamelen som avlet ti unger. Den ble også sluppet fri.
↩ Tilbake til vers 103

Vers 105

52: Noen mennesker er alltid ute etter å finne feil hos andre og kritisere dem. Her er de blitt advart mot dette onde. De er bedt om å konsentrere seg om sine egne handlinger og gjerninger, sin moral og tro, i stedet for å granske og kritisere andres oppførsel og tro. Dette verset betyr derimot ikke at en person bare skal tenke på sin egen frelse, og ikke bry seg om andre. Abu Bakr Siddiq imøtegikk denne misoppfatningen i en henvendelse, og sa: «Mennesker, dere leser dette verset og tolker feil. Jeg hørte selv at Profetenﷺ sa: «Når mennesker blir så likegyldige overfor det onde at de ser urettferdighet skje, men ikke gjør noe for å stoppe det, da kan Allah gripe dem alle for å straffe dem. Ved Allah, det er obligatorisk for dere å påby det gode, og forby det onde. Ellers vil Allah la de verste menneskene blant dere bli deres herrer. Disse vil utsette dere for stor nød. Da vil de gode mennesker blant dere be til Allah, men deres bønner vil ikke bli besvart.»
↩ Tilbake til vers 105

Vers 106

53: Her menes fromme, rettskafne og pålitelige muslimer.
↩ Tilbake til vers 106

Vers 109

54: På dommens dag vil profetene bli spurt: «Hvordan besvarte verdens folk deres invitasjon til islam?»
↩ Tilbake til vers 109

Vers 110

55 Her forklares det at det var ved Guds befaling at Jesus (fvmh) gjenopplivet de døde.

↩ Tilbake til vers 110

Vers 112

56: Denne hendelsen er tatt med her som en påminnelse for å vise at selv Isasؑ disipler betraktet ham som et vanlig menneske og Allahs tjener. Derfor kunne de aldri tenke seg å se på ham som Allah, Allahs like, eller Allahs sønn. Dette viser også at Isaؑ selv presenterte seg som Allahs tjener som ikke hadde noen guddommelig makt eller autoritet.
↩ Tilbake til vers 112

Vers 116

57: De kristne på den tiden gjorde ikke bare Isaؑ og Den hellige ånd til guddommer ved siden av Allah, men også Maryam ؑ, Isas ؑmor. Hun ble gjort til en guddom og til en gjenstand for tilbedelse. I de tre første århundre etter Kristus, fantes det ikke noe slikt konsept i den kristne tro. Begrepet «Allahs mor» ble for første gang brukt mot slutten av det tredje århundre av teologer i Aleksandria. Etter dette ble Maryams ؑguddommelighet gradvis spredt blant de kristne.
↩ Tilbake til vers 116

Les Al-Maidah →