Fotnoter til Al-Qaṣsaṣ

1: Opplysningene om at Mosa ؑ ble født hos Bani Israil under omstendigheter der alle nyfødte guttebarn skulle drepes, er ikke oppgitt i detalj her. Farao hadde omgjort Bani Israil til slaver, men på grunn av spådommen fra en av hans undersåtter om kongedømmets fall i hendene til en fra Bani Israil, begynte farao å få alle nyfødte guttebarn drept. Da Mosa ؑ ble født, innså moren hans at barnet hennes også kom til å bli drept. Hun fikk åpenbaring fra Allah om å sette barnet i elven, slik det nevnes her. Kisten med barnet nådde faraos palass og ble senere plukket opp av husholdningen til farao. Faraos kone, Asiyah, falt så for barnet at hun overtalte farao til å adoptere det nyfødte barnet.

2: Personen som ropte om hjelp var den samme israelitten som Mosa ؑ hadde hjulpet den forrige dagen. Etter å ha kjeftet på ham, skulle Mosa ؑslå egypteren. Israelitten misforsto og trodde Mosa ؑ skulle slå ham. Ved å skrike ut avslørte han Mosas ؑ hemmelighet fra den foregående hendelsen.

3: Den andre hendelsen ledet til avsløring av hemmeligheten som hittil hadde vært ukjent, altså at Mosa ؑ hadde vært involvert i en annen manns død. Det var den egyptiske mannen som var involvert i den andre krangelen som avslørte dette til de andre.

4: Hver gang Mosa ؑ sto overfor en farlig situasjon, trengte han bare å trekke hånden sin helt inntil seg. Dette styrket hjertet hans og løsnet all frykt.

5: Vestsiden henviser til fjellet der Mosa ؑ fikk Tora. Fjellet befinner seg mot vest fra Hijaz.

6: Her refereres det til Koranen og Toraen.

7: Dette betyr ikke at alle Bokens folk – jødene og kristne – trodde på Koranen. Dette verset refererer egentlig til en spesifikk hendelse som oppsto på et tidspunkt da denne surahen ble åpenbart og som var ment til å vekke folket i Mekka og få tilkjennegjort utakknemligheten deres: Allah hadde gitt dem en stor gave gjennom å ha utnevnt én fra deres egne rekker til et sendebud. Dette ble nevnt for å gjøre folket i Mekka bevisst over hvor utakknemlige de var når de avvist Profeten ﷺ mens folk strømmet til Mekka fra fjerne strøk for å anerkjenne Profeten .ﷺ Hendelsen det henvises til her er tiden etter migreringen til Aksumriket da nyheten om Budbringeren ﷺspredde seg til dette området. En delegasjon på 20 kristne kom til Mekka og møtte Allahs Budbringer ﷺog fikk invitasjon til å akseptere islam og resitere noen av versene til Koranen. Straks de hørte Koranen bli resitert, begynte tårene å trille fra øynene deres og de bevitnet at dette var Allahs ord og aksepterte islam.

8: Dette refererer til den dårlige oppførselen til Abu Djahl mot dem etter at de aksepterte islam.

9: Dette er hva Quraish-folket brukte som unnskyldning for å ikke akseptere islam. De var religiøse ledere for alle stammene, og de følte at alle araberne kom til å hate dem og undergrave posisjonen deres hvis de aksepterte islam.
10: Dette er Allahs første svar til unnskyldningen de brukte. Dette svaret bidro til følgende spørsmål: «På grunn av hvem har fred og orden blitt værende i det hellige territoriet? På grunn av hvem nyter deres tilholdssted en slik anseelse som igjen tiltrekker varer fra så mange steder i verden? Hvem har forårsaket dette? Dere eller Allah?»

11: Dette er det andre svaret på unnskyldningen deres. De sier at rikdom og velstand som de var så stolte av og som gjorde at de holdt fast ved falskhet, og vendte seg vekk fra sannheten, var en gang eid av Ad, Thamod og andre folk før dem. Kunne rikdom og velstand redde disse fra ødeleggelsene?

12: Dette er det tredje svaret. De nasjonene som tidligere hadde blitt ødelagt, var gjennomsyret av ulikhet og urettferdighet. Men før Allah forårsaket deres ødeleggelse, sendte Han Sine budbringere for å advare dem. Men da de ikke ga opp sine onde gjerninger, ble de fullstendig utslettet. Folket i Mekka sto overfor et lignende dilemma.

13: Dette refererer til alle som ble satt opp som partnere med Allah mens de levde i verden, og ordene deres ble foretrukket fremfor Allahs og sendebudenes ord. På grunn av dem har folk forsaket den rette veien. Uavhengig av om folk kalte dem for gud (ilah) eller herre (rabb), er de fremdeles skyldige i å assosiere dem med Allah, så lenge de adlød eller fulgte disse på måten man bare skal adlyde eller følge Allah.
14: De som ble tilbedt kommer til å bestride at tilhengerne deres egentlig tilba dem. De tilba sine egne lyster, og som konsekvens gikk de feil vei.

15: De onde har alltid påstått at de er gode. De har aldri innrømmet noe skyld i ondskap. Deres straff er ikke avhengig av deres innrømmelser over at de faktisk har vært onde.