Fotnoter til Al-Hasjr

1: «De ikke-troende blant Bokens folk» refererer til den jødiske klanen Banu al-Nadir som bodde i Medina. Profeten ﷺ hadde en allianseavtale med dem som de brøt, og de planla også et attentat mot en av Medinas øverste ledere. Til slutt, i rabi al-awwal 4 e.H, advarte Profeten ﷺdem om å enten forlate Medina eller kjempe. Opprinnelig nektet de å forlate Medina og derfor hadde Profeten ﷺbestemt at de skulle kjempe mot dem. Men før noen kamp kunne finne sted, gikk Banu al-Nadir med på å forlate Medina. De gjorde dette selv om de hadde sterke festninger for å beskytte seg, deres antall var større enn muslimene, og de var bedre rustet militært.
2: Verset lyder: «Så kom Allah over dem på en måte de ikke kunne forventet.» Banu al-Nadir hadde styrkene og makten til å forsvare seg hvis et angrep kom. Men da hendelsene utspilte seg, ble de overrasket og kapitulerte fra innsiden siden de ikke hadde noen vilje eller motivasjon til å kjempe. Som et resultat hjalp verken hæren eller festningene dem.

3: I begynnelsen av beleiringen av landsbyen Banu al-Nadir hugget eller brente muslimene ned mange av palmetrærne som sto i oasen rundt landsbyen. Dette ble gjort for å gjøre beleiringen enklere, og muslimene avsto fra å kutte ned de trærne som ikke hindret troppens bevegelser. Likevel reiste hyklerne og jødene i Medina en storm av protester mot dette. De protesterte kraftig over at Profetens ﷺoppførsel var selvmotsigende. På den ene siden fordømte han å skape uorden i verden, mens på den andre siden ble frodige, grønne trær, fulle av frukt, hugget ned på hans befaling. De spurte: «Hvis dette ikke sprer uorden i verden, hva er da dette?» Det var i denne sammenhengen dette verset ble åpenbart, og sa at de troendes handlinger - å felle noen trær og la andre stå - ikke kunne erklæres ulovlig. De hadde Allahs tillatelse til begge handlingene.

4: Her refereres det til jordområdene og eiendommene som muslimene kom til å eie etter Banu al-Nadirs eksil. Fra dette verset til vers 10 gir Allah et sett med retningslinjer for hvordan disse eiendommene skal forvaltes.
5: I dette verset blir muslimene forklart forskjellen mellom krigsbytte (ghanimah) og tilbakeført eiendom (fay). Ghanimah består av de overførbare eiendommene som blir beslaglagt fra fienden under faktiske kamper, mens fay, er alle andre eiendeler som har kommet muslimene i hende uten kamp.

6: Med Profetens ﷺslektninger menes Banu Hashim og Banu al-Muttalib. Deres andel ble bestemt for å gjøre det mulig for Profeten ﷺå dekke egne utgifter og utgiftene til hans nærmeste familie, samt å oppfylle forpliktelsene han hadde overfor slektninger som var i nød eller som han selv ønsket å hjelpe. Etter Profetens ﷺdød opphørte imidlertid denne delen som var øremerket hans slektninger. Dette fordi forsørgelsen av de trengende av Banu Hashim og Banu al-Muttalib ble overlatt til statskassen i likhet med rettighetene til foreldreløse, veifarende og trengende. Det ble imidlertid erkjent at behovet til de trengende blant Profetens ﷺslektninger hadde prioritet fremfor andres behov.
7: Dette er et av de viktigste økonomiske prinsippene som Koranen har forklart. Dette verset beskriver et grunnleggende prinsipp i den islamske statens økonomiske politikk, nemlig at rikdom skal sirkulere i hele samfunnet, ikke bare blant de rike. Dette for å forhindre at de rike blir rikere og de fattige fattigere.

8: Selv om dette pålegget ble åpenbart i forbindelse med fordelingen av eiendommene til Banu al-Nadir, er påleggene av generell karakter. Verset instruerer muslimene å adlyde Profeten ﷺi alle saker. Formålet med påbudet blir enda mer tydelig hvis vi vurderer ordene som brukes: «Det Budbringeren gir dere, ta det, og det han forbyr dere, avstå fra det.»

9: Her refereres det til de opprinnelige innbyggerne i Medina (ansar).

10: En andel skulle også tas vare på for de kommende generasjonene.
11: I dette verset får muslimene en viktig moralsk lærdom: at de ikke skulle ha noen følelser av ondskap og hat i sine hjerter overfor andre muslimer, og at de skulle be om tilgivelse for andre muslimer i stedet for forbannelser og krenkende ord mot dem.

12: De neste versene (11-17) er en kommentar til hyklernes holdning og oppførsel. Dette gjelder tiden da Profeten ﷺhadde bedt Banu al-Nadir om å forlate Medina innen ti dager, men ennå ikke beleiret området rundt dem. På dette stadiet sendte hyklerne en melding til Banu al-Nadir om at de ville hjelpe dem med to tusen menn. De informerte dem også at stammene Qurayzah og Ghatafan også ville komme til deres hjelp. De ble derfor oppfordret til å konfrontere muslimene og ikke legge ned våpnene. De forsikret Banu al-Nadır om at hvis muslimene angrep dem, ville de kjempe ved deres side, og hvis det kom til at Banu al-Nadir blir forvist, ville også de bli med dem.

13: Uttalelsen om at hyklerne «ikke har forstand» illustrerer kortfattet en stor sannhet. Enhver som får sann forståelse av ting, er klar over at det er Allah som burde holdes i ærefrykt i stedet for mennesker.

14: Dette refererer til hedningene til Quraysh og jødene fra Qaynuqa-stammen. Disse ble beseiret av en håndfull, dårlig utstyrte muslimer, til tross for sin overlegenhet i antall og våpen.

15: Begrepet «de kommende dagene» refererer til livet etter døden.

16: Om man glemmer Allah, fører dette uunngåelig til at man også glemmer sitt sanne seg og sitt egentlige formål.

17: Denne lignelsen understreker det store ansvaret som ble symbolisert ved Koranens åpenbaring. Koranen sier i klare og ettertrykkelige ord hvor enormt menneskets ansvar overfor Allah er. Hadde fjellet blitt gitt denne forståelsen, ville det ha skjelvet og gått i stykker av Allahs frykt.

18: Ordet som brukes i teksten er muhaymin som betyr at Allah er: (1) Verge og Beskytter, (2) Den som observerer alt det andre gjør, og (3) Forsørger.

19: Dette betyr at alt som eksisterer kunngjør, enten med ord eller ved dets eksistens, at Skaperen er fri for enhver feil, mangler eller svakheter.