Fotnoter til Al-Baqarah

1: Enkelte suraher i Koranen begynner med en kombinasjon av arabiske bokstaver. Disse kalles huruf muqattat. Det er mange ulike meninger blant kommentatorene av Koranen om bokstavenes presise betydning, men kun Allah vet sannheten. Det er dog tydelig at å utlede den rette veiledningen fra Koranen ikke avhenger av å forstå betydningen av disse bokstavene.

2: Det som ikke er sansbart (ghaeb), antyder de sannhetene som er skjult for mennesket. Dette er fenomener som er utenfor menneskets evne til observasjon og erfaring. Det kan være Allahs eksistens og egenskaper, englene, åpenbaringene, paradiset, helvete og lignende.
3: I denne oversettelsen bruker vi ordet «bønn» om to forskjellige handlinger. Det ene er den rituelle bønnen (salah), og det andre er den mer personlige og uformelle bønnen mellom Allah og mennesket (dua). Med uttrykket «å etablere bønnen» menes den rituelle bønnen, og det har en bredere mening enn kun å utføre en bønn. Det betyr at bønnen bør være organisert på et kollektivt nivå. Hvis en person i et hjem eller område utfører sin bønn for seg selv og det ikke finnes noen form for kollektiv bønn, kan det ikke hevdes at bønnen er etablert.
4: Her er mennesker bedt om å gi av sin rikdom til blant andre de fattige, de sultne, de som er i nød, de reisende, de som er tynget av gjeld, for frigjøring av slaver og til forsvar av landet

5: Dette betyr ikke at deres fornektelse av sannheten er en konsekvens av Allahs forsegling av hjertene deres. Det som menes er derimot at Allah har forseglet hjertene og ørene deres som en konsekvens av deres egen beslutning om å fornekte trosgrunnlaget, og valget av en vei som avviker fra det som er foreskrevet i Koranen.

6: «Sykdom» referer til hykleriet. Utsagnet: «Allah har forsterket denne sykdommen», betyr at Han ikke straffer hyklerne umiddelbart, men tillater dem å leve ut hykleriet og lar dem juble over den tilsynelatende suksessen av strategiene deres. Denne følelsen av suksess forsterker hykleriet deres.

15: Det vil si at de bryter gjensidige bånd og forhold som menneskets kollektive og individuelle velferd er avhengig av, og som Allah har pålagt dem å respektere fullt ut.

7: Her er det en lignelse hvor en troende person sprer budskapets lys. Dette lyset gjør det mulig å skille mellom rett og galt, og Den rette veien blir adskilt fra den gale. For de som har den rette forståelsen blir alle sannhetene innlysende, mens de som har blitt «forlatt i mørket» har blitt blinde av å dyrke falskhet og egne begjær, og oppfatter ingenting.

8: Den første sammenligningen [2:19] refererer til de hyklerne som mistror fullstendig, men har blitt muslimer kun for å fremme sine verdslige interesser. Den andre sammenligningen refererer til de som var tilbøyelige til tvil og nøling eller var svake i troen, og de som trodde på sannheten, men ikke i den grad at de ville utsette seg selv for motgang for sannhetens skyld.

9: Slik at dere er reddet fra falsk tro og handlinger som ikke er rettskafne i dette livet, og fra Allahs straff i livet etter døden.

10: «Still da ikke rivaler opp mot Allah» betyr at man ikke skal lystre, tjene eller underkaste seg andre enn Allah.

11: I livet etter døden vil ikke bare de vantro være brensel for ilden i helvete. Den samme skjebnen vil møte avgudene (steinene, gjenstandene, osv.) de tilba.

12: Noen steder i Koranen er edderkopper, fluer, mygg og andre tilsynelatende ubetydelige ting nevnt for å belyse visse poeng. Motstanderne hadde innvendinger mot dette på grunnlag av at slike ting var for ubetydelige til å ha plass i Allahs Bok. De antydet at Koranen ikke ville inneholdt slike trivielle ting hvis Den virkelig hadde vært en åpenbaring fra Allah.
13: Det arabiske ordet fasiq betyr de som overskrider, overtrer eller er ulydige.

14: Kunngjøringer eller instruksjoner gitt av en leder eller herre til sine tjenere og undersåtter, har betegnelsen ahd på arabisk. Ahd blir her betegnet som en pakt mellom lederen og undersåttene, fordi de sistnevnte har gått med på denne pakten. De blir dermed forpliktet til å følge den. Ahd innebærer Allahs evige befaling om at alle mennesker er forpliktet til å tjene, tilbe og være lydige mot Ham alene. «Etter å ha forseglet den» referer til løftet inngått av mennesket om å være trofast mot Allahs befalinger da Adam ble skapt. For detaljer, se surah Al-Araf, 7:172.

påført dere fryktelige lidelser. De drepte mennene deres, og sparte kvinnene.

Det var en hard prøvelse for dere fra deres Herre.

16: Det er vanskelig å forklare den absolutte betydningen av «de syv himler». I enhver tidsalder har mennesket utformet forskjellige teorier om himmelen og universet, i samsvar med skiftende observasjoner og spekulasjoner. Som vi vet har konseptene og teoriene vært i stadig utvikling. Denne ayahen kan enten bety at Allah har delt hele universet utenfor jorden i syv atskilte sfærer, eller at den delen av universet hvor jorden ligger, består av syv sfærer. Allah vet best.

17: Det arabiske ordet khalifa betyr: En som utøver den makt han er blitt tildelt som representant for den øverste myndighet.

18: Ayahene 40 til 121 henvender seg først og fremst til Israils barn, fordi mange jøder levde i og omkring Medina. Uttrykket Bani Israil betyr Israils Barn. Med Israil refereres det til profeten Jaqoobؑ. Han var også kjent under navnet Israil. Her og alle andre steder der Israils barn nevnes, sikter Allah til jødene, som er profeten Jaqoobsؑ etterkommere.

19: Med «ussel gevinst» menes de små verdslige gevinster og fordeler som mennesker kan oppnå hvis de forkaster de guddommelige budene og veiledningen. Selv om et menneske får hele verdens rikdom i bytte mot den guddommelige sannheten, vil det være en ussel vinning i forhold til den guddommelige veiledningen.

20: Det betyr ikke at israilittene var opphøyde over alle andre nasjoner til evig tid. Det viser bare til den tiden da de var de eneste menneskene på jorden som hadde den guddommelige sannheten og veiledningen. Derfor ble de utnevnt til ledere og veiledere for alle nasjoner, og Allahs krav til dem var at de skulle innby andre til lydighet og underkastelse til Ham alene.

21: «Faraos folk» inkluderer både medlemmene i den faraoiske familien og adelstanden i Egypt på den tiden.

22: Etter befrielsen av Israilittene fra Egypt og deres ankomst til Sinai, tilkalte Allah profeten Mosaؑ til fjellet i Sinai i førti dager. Dette gjorde han for å gi Mosaؑ loven og budene som veiledning for hans folk, som nå var en fri nasjon.

23: «Kriterium» (forqan) er egenskapen basert på religiøs kunnskap og forståelse, som setter et menneske i stand til å skille mellom sannhet og løgn, rett og galt.

24: Med de skyldige menes de som dyrket kalven.

25: Det arabiske ordet hittatun kan ha to betydninger: a) Å be om tilgivelse fra Allah for sine synder. b) Å erklære et alminnelig amnesti for menneskene, i stedet for å plyndre og drepe innbyggerne.

26: Det var tolv kilder, en til hver stamme. Allah forsynte hver stamme med én kilde, så de ikke skulle kjempe mot hverandre om vannet.

27: Folket fra oldtidsriket Saba.
28: Konteksten til ayahen gjør det klart at det ikke forsøker å fremlegge i detalj alle aspektene av religionen som en bør tro på, eller alle prinsippene for adferd en bør følge for å oppnå frelse eller belønning hos Allah. Målet med denne ayahen er kun å tilbakevise en illusjon jødene holdt kjært. De mente at jøder hadde monopol på frelse, og hadde lenge hatt den oppfatningen at et spesielt og eksklusivt forhold eksisterte mellom dem og Allah. De trodde derfor at alle som tilhørte deres gruppe var forutbestemt til frelsen, uavhengig av tro eller gjerninger, mens ikke-jødene skulle være brensel for helvetes ild. For å avklare denne misoppfatningen blir jødene fortalt at det som virkelig har betydning i Allahs øyne, er sann tro og gode gjerninger, fremfor den formelle tilhørigheten til en bestemt religion. Enhver som har sann tro og gode gjerninger til sin fordel, vil motta sin belønning fra Allah.

29: Det var nedfelt at Israilittene skulle vie dagen (sabbat: Fredag solnedgang til lørdag solnedgang) til hvile og gudsdyrkelse. De var pålagt å avstå fra alle verdslige handlinger, også matlaging, som de verken kunne gjøre selv eller få tjenerne sine til å gjøre.

30: Gjennom sin kontakt med nabosamfunn hadde Israilittene blitt smittet av holdningen om å helliggjøre og tilbe kua. For å avvenne jødene fra dette, ble de beordret til å slakte ei ku. Deres troserklæring, at Allah alene var verdt å dyrke, kunne bare bli testet ved å be dem slakte det de tidligere dyrket, med sine egne hender. Denne prøvelsen var sannelig en hard kamp siden de ikke var fullstendig forent med troen, derfor forsøkte de å utsette saken med spørsmålene. Men jo mer de spurte, dess smalere ble stien for dem, inntil det var som om noen hadde lagt fingeren sin nøyaktig på det dyret de var pålagt å slakte - dyret som så langt hadde vært et objekt for deres tilbedelse.

31: Ved å slå den døde med en bit av kua, våknet den døde til live slik at han kunne peke ut morderen sin.

32: Dette gjelder de nye konvertittene fra Medina, som nylig hadde akseptert profeten Muhammads ﷺ budskap. Siden de allerede hadde hørt fra sine jødiske naboer om profeter, åpenbaring, engler, det evige liv, de guddommelige lover og andre beslektede emner, ventet de naturligvis at de menneskene som allerede var tilhengere av profetene og de åpenbarte skriftene, og som var blitt velsignet med tro på grunn av opplysningene de hadde fått gjennom skriftene, ikke bare ville forene seg med dem, men også være i første rekke for å ta imot islam. Men Allah forteller dem sannheten om deres naboer.

33: «Ånd av helligdom» (rooh-ul-qodos) antyder kunnskapen utvunnet gjennom åpenbaringen. Den antyder også engelen Djibril som brakte denne åpenbaringen, og bemerker den hellige sjelen til Isa, som Allah hadde utrustet med en engleaktig karakter (med uskyld, renhet og hellighet).

34: Før profeten Muhammadsﷺ ankomst ventet jødene ivrig på en profet hvis ankomst hadde blitt forutsagt av deres egne profeter. Faktisk pleide jødene å be om hans ankomst slik at de kunne triumfere over de vantro og gjenvinne sin tapte ære.

35: En annen oversettelse av denne ayahen kan være: «For en ond ting de har fått i bytte mot sjelene sine.» Det vil si at de ofret sin sanne lykke og frelse i livet etter døden.
36: De hadde lengtet etter den lovede profeten og forventet at han skulle komme fra deres egne rekker. Men da han kom fra en annen folkegruppe, et folk de hatet, bestemte de seg for å fornekte ham. De mente at Allah skulle ha rådført seg med dem og lyttet til meningene deres.

37: Jødene spottet ikke bare profet Muhammadﷺ og hans følge, men også Allahs utvalgte engel, Djibril, ved å stemple ham som sin fiende. De kalte ham «engelen av forbannelse» i stedet for «engelen av velsignelse».

38: Denne ayahen har fått flere tolkninger. En av dem kan være at da israelittene bodde i Babylon som fanger, sendte Allah to engler i menneskelig forkledning som geistlige for å teste dem, på samme måte som da Han hadde sendt engler som velskapte vakre unge gutter til Lots folk. I denne hensikt kunne englene ha opprettet et lærested for å lære folket magi (her i betydningen trolldom). Men da de gjorde dette, ga de alle en advarsel: «Hva vi enn lærer bort er kun en prøvelse for dere, derfor bør dere ikke ødelegge livene deres etter døden på grunn av dette.» Men til tross for dette kom mange folk til dem for å få påstått lykkebringende gjenstander, tryllemidler, amuletter og andre tarvelige magiske kunster.

39: Når jødene besøkte Profetenﷺ, gjorde de sitt ytterste for å fornærme ham ved å bruke tvetydige uttrykk i sine hilsninger og samtaler; en uskyldig betydning med en underforstått fornærmelse. Det faktiske uttrykket referert til her, som muslimene ble bedt om å unngå å bruke siden det lot seg bli misbrukt, var benyttet av jødene når de snakket med Profetenﷺ. Hver gang de ønsket å spørre om en kort pause der de kunne gjøre seg ferdig med hva enn de ville si, brukte de uttrykket ra-ina, som betyr «vær vennlig å unne oss» eller «vennligst vie oss din hørsel.» Dette skyldes muligheten for at ordet også kan brukes i andre betydninger, og noen av disse er onde og respektløse. Muslimene ble bedt om å unngå det og i stedet bruke det tydelige uttrykket unzurna, som betyr «vennligst ære oss med din oppmerksomhet» eller «vennligst skjenk oss et øyeblikk til å følge (det du sier).»

40: Dette er tilsvar på en tvil jødene forsøkte å så i muslimenes hoder. Hvis både de tidligere skriftene og Koranen var åpenbaringer fra Allah, hvorfor var da befalingene funnet i de tidligere skriftene erstattet av de nye i Koranen?

41: Jødene, som var blitt avhengige av hårkløversk argumentasjon, egget muslimene til å stille Profetenﷺ utallige spørsmål. Allah advarte derfor muslimene mot å følge jødenes eksempel i denne saken, og irettesatte dem fra unødvendig utspørring

42: Profetensﷺ personlighet var det tydeligste tegnet. De rådende forholdene i Arabia før hans ankomst som profet, det miljøet han hadde vokst opp i, og tilbrakt 40 år av sitt liv i, og de store og utrolige resultatene han hadde oppnådd etter kallet som profet, var i seg selv klare tegn.

43: Henvendelsen er til de fromme og rettferdige blant Bokens folk, som studerer sine egne skrifter ærlig og oppriktig. Når de hører Koranen bli lest eller de studerer den selv, vil de straks tro på den.

44: Dette antyder at Allahs løfte, om å beære lederskap, kun gjaldt de av Ibrahimsؑ etterkommere som var rettskafne. De syndige var naturligvis ekskludert. Ordet «synderne» gjelder ikke bare de som er urettferdige og grusomme mot mennesker, men også de som er urettferdige med hensyn til sannheten

45: Ordet «muslim» betyr den som underkaster seg Allah, og bøyer seg i lydighet til Ham. En som anerkjenner Allah alene som sin Hersker og Herre, og den eneste kilden for tilbedelse, tjening og hengivenhet. En som uten reservasjon gir seg hen til Allah og påtar seg å leve livet sitt i tråd med veiledningen Hans. Benevnelsen islam uttrykker troen og holdningen som er selve kjernen i religionen til alle profetene, (som kom til ulike mennesker og til forskjellige nasjoner) helt siden menneskehetens begynnelse.

46: Profetenﷺ fortsatte å be i retning Al-Aqsa moskeen (Bait-ul-muqaddas) i Jerusalem, i en periode på omtrent 16 til 17 måneder etter migrasjonen til Medina. Deretter ble han befalt av Allah å vende seg i bønn mot Kaba i Mekka. Bønneretningen kalles også for qiblah.

47: Det arabiske uttrykket ummatan wasata som vi har oversatt til «folk av middelvei», er for rikt i betydning til å finne en passende gjengivelse på noe annet språk. Det belyser et edelt og rettferdig samfunn som følger den gylne middelvei og rettferdighetens bud i alle forhold som gjelder verdens nasjoner, som behandler andre nasjoner upartisk, og bygger alle sine forbindelser med dem på rettferdighet og sannhet.
48: Dette betyr at på dommens dag vil menneskeheten bli samlet for å gjøre regnskap for sine gjerninger. Budbringerenﷺ vil da bli påkalt for å avgi vitnesbyrd som Allahs ansvarlige representant, for å bevise at han hadde meddelt budskapet helt og korrekt til det muslimske samfunnet (ummah). Budskapet består av et vel basert trosgrunnlag, krav om rettferdige gjerninger og et system for et rettferdig liv både i ord og gjerninger, og dette hadde han mottatt fra Allah. Deretter vil det muslimske samfunnet (ummah) bli tilkalt for å avgi vitnesbyrd, som Profetensﷺ attesterende representant, om at det gjorde sitt ytterste for å videreformidle kunnskapen det hadde tilegnet seg fra Profetenﷺ, uten noen endring og av full kraft.

49: Dette er befalingen om endring av bønneretningen. Den ble åpenbart i rajab eller shaban (islamske måneder) år 2 e.H. (etter hijra, utvandringen fra Mekka til Medina). Ifølge en beretning i Tabaqat av Ibn Saad var Profetenﷺ invitert til et måltid hjemme hos en følgesvenn, og da tiden for zuhr-bønnen kom, reiste Profetenﷺ seg for å lede den. Han hadde fullført to rakat, og var i den tredje da denne ayahen ble åpenbart. Like etter åpenbaringen vendte Profetenﷺ og hans følgesvenner seg bort fra Jerusalem og mot Kaba under bønnen. En offentlig kunngjøring av den nye befalingen ble gjort i hele Medina og omegn. Ordene «Vi ser deg ofte vende ansiktet ditt mot himmelen» og «nå vender Vi deg i den retningen som vil tilfredsstille deg», viser tydelig at selv før åpenbaringen av denne befalingen, så Profetenﷺ frem til å motta en slik befaling.

50: «Å gjenkjenne noe like fullt som å gjenkjenne sine egne barn» er et arabisk ordtak. Det er brukt i forbindelse med ting man vet uten den minste tvil. Jødiske og kristne lærde var fullstendig klar over at Kaba ble bygget av Ibrahimؑ, og at Bait-ul-muqaddas i Jerusalem var bygget av Soleimanؑ omtrent tretten hundre år senere. Det var i Soleimanؑ sin tid at Jerusalem ble bønneretningen. Dette var et ubestridelig historisk faktum, og de lærde visste at det var slik.

51: Med innvending menes at ingen skal ha noen grunn til å si at folket som hevder å være troende, bryter et bud gitt av Allah.
52: «Gunst» sikter her til posisjonen innenfor verdens lederskap og veiledning, som Allah fjernet fra Israils barn, og som senere ble tildelt denne ummah, muslimene. Muslimene burde følge Allahs befalinger, ettersom utakknemlighet og ulydighet vil frata dem æren som er skjenket dem.

53: Pilegrimsferden til Kaba (sammen med andre ritualer) på noen bestemte datoer i måneden dhul-hidja, er kjent som hadj. Pilegrimsferd på andre tider av året er kjent som umrah.

54: Den opprinnelige betydningen av det arabiske ordet kufr er å skjule. Det ga ordet en nyanse av fornektelse, og det begynte å bli brukt som et antonym for iman. Iman betyr å tro, akseptere og anerkjenne, mens kufr beskriver fornektelse av troen. Ifølge Koranen er det flere mulige former for vantro eller fornektelse: 1) Man tror ikke på Allah, eller nekter å anerkjenne Ham som den høyeste autoritet. En nekter å anerkjenne Allah som ens Herre og universenes Guddom, eller som verdens eneste Herre og Guddom. 2) Man tror på Allah, men nekter å akseptere Hans bud og Hans veiledning som den eneste kilde til kunnskap om sannheten og loven. 3) Man aksepterer i prinsippet å tro på Allahs veiledning, men nekter å akseptere og anerkjenne profetene Allah har sendt Sine bud og Sin veiledning til. 4) Man forskjellsbehandler profetene og aksepterer én budbringer og forkaster andre, i henhold til ens egne personlige luner og fordommer. 5) Man fornekter hele eller deler av den grunnleggende troen, det være seg moralske regler eller bud brakt av profetene. 6) Man aksepterer i prinsippet alt, men ser bort fra de guddommelige befalinger i praksis, og lar ulydighet fremfor lydighet danne grunnlaget for oppførselen sin.

55: I denne ayahen er det gitt tillatelse til å bruke noe som ellers er forbudt. Tillatelsen gjelder kun hvis følgende tre premisser er oppfylt: 1) Det må være et tilfelle der et ekstremt sterkt behov er til stede, som at et menneske holder på å dø av sult, tørste, eller på grunn av sykdom, og bare gjenstander eller metoder som normalt er forbudt, er tilgjengelige. 2) Man skal ikke, i sitt innerste, ønske å bryte Allahs lover. 3) Man skal ikke ta eller gjøre mer enn absolutt nødvendig, for eksempel skal man bare innta et lite kvantum av mat eller drikke som vanligvis er forbudt.

56: Her beskrives likhetsprinsippene for verdien av et menneskeliv for å ivareta de strengeste kravene til rettferdighet. Verdien av blod og den konsekvente gjengjeldelse av dette, skal ikke bestemmes av statusen til den drepte eller drapsmannen. Det har derfor blitt tydelig fremsatt at den skyldige selv skal betale for spilt blod. Før islams inntog satte folk høyere pris på blodet til et medlem av deres egen stamme. Ifølge verdien de tilla blodet til offeret, krevde de livet til en mann med tilsvarende rang fra morderens klan, livet til flere, eller til og med hundrevis, fra morderens stamme. Dersom morderen derimot hadde høyere rang enn offeret, mente de at morderens liv ikke burde tas som gjengjeldelse for offerets liv. Denne ulikheten i evaluering av blodstatus begrenset seg ikke til uvitenhetens tid. Selv i dagens siviliserte samfunn skammes det ikke over åpne utsagn om at dersom en person fra deres nasjon er drept, vil de ta livet til femti mennesker fra morderens nasjon. De utøver denne praksisen, og vi hører ofte hvor mange mennesker av den tilhørende nasjonen som ble drept for å hevne drapet på én person som tilhørte den regjerende nasjonen. Men dersom morderen tilhører en sivilisert, regjerende nasjon og offeret tilhører en usivilisert nasjon, vil ikke dommerne deres dømme den skyldige for drapet. For å beskytte mot slike urettferdige regler, har Allah bestemt at drapsmannen, og kun drapsmannen, skal tas i gjengjeldelse for offerets liv, uavhengig av rang eller rase til drapsmannen eller offeret.
57: Denne ayahen gjør det også klart at ifølge islamsk straffelov kan en drapssak avgjøres ved gjensidig enighet mellom to parter. Det er de etterlattes privilegium å tilgi morderen, og hvis de ønsker å utøve dette privilegiet, kan ikke engang en dommer insistere på å gjennomføre en dødsdom. I et slikt tilfelle er det likevel, som ayahen sier, påkrevd at drapsmannen betaler blodpenger som erstatning.
58: For eksempel vil det være å overtre grensene hvis arvingen til den døde prøver å gjengjelde (drapet) etter å ha akseptert erstatningssummen. Det vil også være å overtre hvis morderen prøver å utsette betalingen av erstatningen eller på annen måte fortsetter å krenke de pårørende.

59: Denne ayahen tilbakeviser synet til de menneskene som kjemper for total avskaffelse av dødsstraff. Dersom det er inhumant å insistere på gjengjeldelse, er det tilsvarende inhumant å oppmuntre til drap ved å avskaffe dødsstraff helt slik det har blitt gjort i en del siviliserte land. Dette er grunnen til at Allah erklærer at det er «sikkerhet for liv» i samfunn som praktiserer loven om gjengjeldelse. Dersom et samfunn ikke viser hensyn til livets ukrenkelighet, og forsøker å forsvare drapsmannen på bekostning av dette, belønnes udåden, og setter samtidig mange uskyldige menneskers liv i fare.

60: Denne befalingen er relatert til en periode da det ikke fantes noen regler for fordeling av arv. Dermed var alle pålagt å lage testamente for å forsikre at det ikke oppsto uoverensstemmelser i familien, og at ingen legitim arvtaker ble fratatt sin del av arven. Senere, da Allah åpenbarte et sett med lover vedrørende arv, se surah An-Nisa [4:11], tydeliggjorde Profetenﷺ ytterligere lover relatert til arv og testamenter: Ingen person kan testamentere sine verdier i favør av noen blant sine arvtakere. Andelene til arvtakerne er nedfelt i Koranen, og det er ikke tillatt å øke eller redusere dem. Testamentarisk disposisjon begrenset seg til maksimalt en tredjedel av eiendommen.

61: Som de fleste andre påbud i islam, ble fasten gradvis innført som en obligatorisk plikt. I begynnelsen påla Profetenﷺ muslimene å faste tre dager i løpet av hver måned, men dette var ikke obligatorisk religiøst sett. Så ble påbudet om å faste i måneden ramadan sendt ned i år 2 e.H. Selv da hadde de som kunne faste, men ikke gjorde det, et valg. De kunne gi mat til en fattig som soning for å ha overtrådt fastepåbudet. Dette ble fortrengt av påbudet i neste ayah.

62: Uttrykket har to betydninger: 1) Ikke bestikk dommerne for å vinne urett fordel. 2) Når du vet at en eiendom eller gjenstand tilhører en annen, skal du ikke bringe saken inn for retten bare fordi vedkommende ikke har noen åpenbare bevis for sin eiendomsrett. Du kan heller ikke ta en eiendom eller gjenstand ved å bruke spissfindige argumenter. Det er fullt mulig at dommeren kan komme til å beslutte til din fordel på basis av det foreliggende bevismateriale, men selv da kommer ikke eiendommen eller gjenstanden til å bli din etisk sett.

63: En overtroisk skikk blant araberne var at når de gikk inn i en tilstand av innvielse for pilegrimsferd (ihram), gikk de ikke inn i hjemmene sine gjennom døren. I stedet klatret de over murene fra baksiden, eller klatret gjennom vinduene de hadde laget spesielt til dette formålet. Ved tilbakekomst fra en reise gikk de også inn i hjemmene sine bakveien. I denne ayahen fordømmes denne og andre overtroiske skikker. Det er ettertrykkelig poengtert at grunnlaget for den beste moralske handlingen består i å være bevisst Allah og avstå fra å være ulydig mot Hans befaling.

64: Her er det arabiske ordet fitna brukt i forbindelse med «forfølgelse». Det referer til en situasjon der en person eller en gruppe er utsatt for trakassering og trusler for å ha akseptert det som er rett og fornektet det som er galt.

65: Fra Ibrahimsؑ tid var tre måneder (dhul-qada, dhulhidja og muharram) viet til hadj, og rajab-måneden viet til umrah. I løpet av disse fire månedene var krig, drap og røveri fullstendig forbudt, slik at mennesker kunne utføre pilegrimsferden og vende trygt hjem. Av den grunn ble disse månedene kalt for hellige måneder.

66: Hvis noe hindrer en person fra å foreta pilegrimsferden og vedkommende er nødt til å bli igjen, bør en gi offergave til Allah av det som er tilgjengelig. Eksempelvis enten en kamel, ei ku, en sau eller en geit.
67: Ifølge Profetens ﷺ tradisjon (hadith) befalte Profeten ﷺ at man i et slikt tilfelle skal faste i tre dager, gi mat til seks fattige eller slakte en sau eller en geit.
68: Dette refererer til endringen i situasjonen når hindringen for å gjennomføre pilegrimsferden er fjernet.

69: Her er uttrykket «å søke belønningen fra deres Herre» blitt brukt i tidligere oversettelser. Dette betyr å tjene sitt livsopphold under pilegrimsferden.

70: Siden Ibrahimsؑ og Ismailsؑ tid var det en anerkjent praksis hos araberne at hadj ble satt til den niende dhul-hidja. De dro fra Mina til Arafat og returnerte om morgenen den tiende for opphold i Muzdalifah. Senere, da presteskapsmonopol til Quraish ble etablert, hevdet de at det var under deres verdighet å dra til Arafat sammen med vanlige mennesker fra Arabia. Som et tegn på det de kalte sin hedersbevisning, gikk de kun til Muzdalifah, uten å gå til Arafat, og vendte tilbake derfra. På den måten ville de overlate til de ordinære å gå til Arafat. Det er dette stolthetsidolet og denne selvforhøyelsen som knuses i denne ayahen.

71: Det er fullstendig lovlig for en person å returnere fra Mina til Mekka, så lenge det er under tashriq-dagene (de utvalgte dagene 11., 12. og 13. dhul-hidja).

72: De arabiske ordene idha tawalla, her oversatt til «så snart de får makt» kan også bety: Når de vender tilbake til dagliglivet etter denne besnærende samtalen, setter de i gang med arroganse og destruktive handlinger.

73: Allah krever at mennesket skal underkaste hele sitt vesen til Ham uten reservasjon. Allah aksepterer ikke å dele opp menneskeliv i separate enheter, noen styrt av den islamske læren og noen unntatt fra denne.

74: Profetene og etterfølgerne deres ble alltid møtt med sterk motstand som de måtte kjempe hardt mot. Med livet som innsats, måtte de anstrenge seg til det ytterste for å kunne følge Allahs vei. Det som sies i denne ayahen, er at man må gjennom prøvelser for å gjøre seg fortjent til paradiset.

75: Dette henviser til en bestemt hendelse. I måneden rajab, år 2. e.H. sendte Profetenﷺ en ekspedisjon på åtte mennesker til Nakhlah (et sted som ligger mellom Mekka og Taif). Han instruerte dem til å følge bevegelsene til Quraish og samle informasjon om planene deres, men ikke delta i noen kamp. På denne reisen kom de over en handelskaravan som tilhørte Quraish, og i konfrontasjon med dem ble én person drept, og resten tatt til fange og bragt til Medina. De gjorde dette på en tid da rajab-måneden snart var over, og shaban skulle til å begynne. Det var derfor tvil om hvor vidt angrepet fant sted i en av de hellige månedene eller ikke. Men Quraish og jødene, som i all hemmelighet var alliert med dem på lik linje med hyklerne, spilte opp denne saken og brukte den som våpen mot muslimene. De poengterte motsetningen mellom muslimenes utsagn om å følge den sanne troen på den ene siden, og ikke nøle med å spille blod i en hellig måned på den andre.

76: Det arabiske ordet jihad som er brukt i Koranen her, betyr å anstrenge seg, eller streve sitt ytterste for å oppnå Allahs gunst. Det er ikke ensbetydende med krig, som på arabisk kalles qital.

77: Dette er den første befalingen som gjelder alkohol og pengespill. Her er saken kun et uttrykk for fordømmelse. Befalingen om ikke å utføre bønn når en er i beruset tilstand, kom senere. Til slutt ble alkohol, hasardspill og lignende totalt forbudt, se surah An-Nisa [4:43] og surah Al-Maidah [5:90].
78: Her blir det spurt om hvor mye en bør gi av sine midler til veldedighet, slik at det gleder Allah. Svaret er at en først bør oppfylle sine egne behov, og det som da er til overs, bør ofres for Allahs sak. Dette er frivillig og fortjener Allahs nåde.

79: Det arabiske ordet adha betyr både sykdom og urenslighet, og noen oversettere har også oversatt ordet til ubehag/smerte. Med dette legges det til grunn at kvinnenes helsetilstand i denne perioden avviker fra normal tilstand og det er et generelt ubehag for kvinner. Instruksene «hold dere unna» eller «ikke gå nær dem» betyr ikke at kvinnene er urørlige i denne perioden. Profetenﷺ forklarte at denne befalingen kun gjaldt å avstå fra samleie. Alle andre forhold skal fortsette som før.

80: De arabiske ordene i denne konteksten har to like viktige betydninger. Den første betydningen er: «Du bør forsøke å få barn for å videreføre menneskearten slik at det er noen til å overta verden når du forlater den.» Den andre er: «Du bør strebe spesielt for religion, moral og medmenneskelighet i oppdragelsen av barna, slik at de blir gode mennesker.» Hvis du svikter disse to pliktene, vil Allah stille deg til ansvar. Seksuell omgang er ikke noe skammelig, men heller ikke til å ta for lett på eller drive til det ekstreme. Forholdet mellom kvinne og mann tillegges en høytidelighet og seriøsitet slik som en bondes forhold til jorden. Han bør gå til sitt eget jordstykke, behandle det med omsorg og kjærlighet, så på et passende tidspunkt på rett måte uten å skade eller slite jorden, og ta vare på avlingene. Allahs lov er opptatt av all slags gjensidig omtanke i forholdet mellom mann og kvinne.

81: Det islamske begrepet er ila. Det kan forekomme situasjoner som fører til at forholdet mellom mann og kone blir anstrengt, men Allahs lov tillater ikke at slike forhold skal vare i det uendelige. Det er derfor fastsatt et maksimalt tidsrom på fire måneder, for at de i løpet av denne perioden enten skal forsones eller skilles, så de fritt kan gifte seg med andre om de ønsker det.

82: Det betyr: «Hvis dere har skilt dere fra hustruer av en mindre bra eller lettsindig grunn, bør dere frykte Allah, for Han vet alt.»

83: Dette påbudet refererer kun til en situasjon der en ektemann har erklært skilsmisse én eller to ganger. I et slikt tilfelle kan ektemannen oppheve skilsmissen før utgangen av iddah (venteperioden) hvis kvinnen samtykker.

84: Ifølge denne ayahen kan en mann erklære at skilsmisse oppheves kun to ganger i løpet av hele ekteskapet. Skulle han komme til å erklære skilsmisse tredje gangen etter å ha opphevet skilsmisse to ganger, blir hustruen skilt fra ham på permanent basis.
85: Dette blir kalt khula i den islamske loven. I henhold til denne kan en kvinne oppnå skilsmisse fra ektemannen ved en kompensasjon. I dette tilfellet kan det være tillatt for ektemannen å ta tilbake hele eller deler av medgiften fra hustruen, ifølge bestemmelsene i overenskomsten. Men hvis mannen selv skiller seg fra hustruen, har han ikke rett til å ta tilbake medgiften.

86: Dette betyr at ekteskapet ender i skilsmisse frivillig hvis og når partene ønsker det, men det gir ikke rom for proforma ekteskap og skilsmisse som bare er arrangert for å gjøre det lovlig for den første ektemannen å gifte seg med kvinnen på nytt.

87: Dette gjelder når ektemannen og hustruen er skilt, enten ved skilsmisse eller khula (en rettslig skilsmisse).

88: Venteperiode grunnet mannens død er også obligatorisk for en kvinne som ikke fikk fullbyrdet ekteskapet. En gravid kvinne er derimot unntatt fra dette. Venteperioden hennes utløper ved fødselen, selv om tidsperioden mellom mannens død og barnefødselen er kortere enn venteperioden slik den er foreskrevet i loven. "Å ha en venteperiode" betyr ikke bare at kvinnene avstår fra å inngå ekteskap, det betyr også at de avstår fra å bære pynt og smykker.

89: Her kan det arabiske ordet al-wusta bety den midtre, eller noe som er utmerket eller fullkomment. Slik kan salat-ul-wusta enten bokstavelig talt bety den midtre bønnen, eller bønnen som blir utført til rett tid, med full oppmerksomhet mot Allah; altså en bønn som har alle de gode egenskapene en bønn skal ha. Kommentatorene som tolker det til den første betydningen, er vanligvis av den mening at den betyr asr-bønnen (den tredje bønnen).

90: Dette referer til israilittenes flukt. Se surah Al-Maidah [5:20-26] som forteller detaljer om denne hendelsen.

91: Å låne etter prinsippet qard-al-hasana (godt lån) er å bruke sin eiendom etter Allahs bud med de beste og reneste hensikter, uten noen form for personlige interesser eller økonomisk vinning. Allah betrakter slike handlinger som et lån til Seg selv, og lover at Han ikke bare vil betale tilbake den faktiske gjelden, men også mangedoble tilbakebetalingen.

92: Dette var antakelig de menneskene som hadde vist utålmodighet ved elvebredden.

93: Det arabiske uttrykket kursi betegner suverent herredømme og autoritet. Denne ayahen er generelt kjent som «troneverset», og det gir et så perfekt bilde av Allah at det ikke har sin like noe annet sted. Det er ikke underlig at denne ayahen er karakterisert som Koranens mest utmerkede ayaher i hadith.

94: Denne ayahen viser at det islamske systemet med tro, moral og væremåte ikke kan påføres med tvang.
95: Den bokstavelige betydningen av det arabiske uttrykket taghut (flertall tawaghit) , er enhver som overskrider sine legitime begrensninger. I Koranterminologien refererer dette til skapninger som overskrider begrensingene til sitt vesen, og hevder seg til guddommelighet og herredømme.

96: Her har taghut (se fotnote 95) en flertallsform. Dette betyr at ved å vende seg bort fra Allah, blir man ikke bare utsatt for tyranni fra ett hold, men for tyranniet fra mange tawaghit (de onde).

97: Her refereres det til Nimrod, hersker over området der Ibrahimؑ ble født i Irak.

98: Det vil si indre ro og fred som oppnås som resultat av direkte og personlig observasjon.

99: Her er det arabiske uttrykket kafir brukt om en utakknemlig person som nekter å anerkjenne velviljen til sin velgjører.

100: Her sies det at folk selvsagt ikke liker at et helt livs fortjeneste blir ødelagt på et kritisk tidspunkt, når man er blitt gammel og selv trenger den, og ikke lenger har noen mulighet for å tjene penger. På samme måte vil man heller ikke like å innse at ens livsverk var helt unyttig når man kommer til livet etter døden.

101: Det arabiske ordet nazr (ed) er et høytidelig løfte som blir gitt av et menneske for å gjøre en god gjerning etter å ha fått oppfylt et bestemt ønske. Hvis ønsket er lovlig, og hvis den gode handlingen han går inn for å utføre, er for Allah alene, må et slikt høytidelig løfte bli oppfylt som en religiøs plikt av lydighet overfor Allah. Men hvis det er annerledes, ville det være syndig å avlegge løftet, og det ville fortjene Allahs misnøye hvis det ble oppfylt.

102: Araberne brukte ordet majnun (besatt av djinn) for sinnssyke. Koranen bruker det samme uttrykket om dem som tar imot renter.
103: Misforståelsen deres skyldes at de ikke ser den fundamentale forskjellen mellom fortjeneste og renter. De betrakter begge som det samme og argumenterer på denne måten: «Når fortjeneste på kapital i handel er lovlig, hvorfor skulle da renter på penger investert i lån være ulovlig?»
104: Det som er sagt her betyr ikke at Allah vil unnskylde ham for den renteinntekten han allerede har brukt opp, men at ordene «Allah vil dømme saken hans» bare innebærer at det ikke vil komme rettslig krav om tilbakebetaling for renteinntekten som allerede er brukt.

105: Denne ayahen ble åpenbart etter erobringen av Mekka, og plassert her på grunn av den relevante sammenhengen. Selv om renter ble omtalt med innvendinger tidligere, hadde det ikke blitt erklært ulovlig. Etter åpenbaringen av denne ayahen, ble rentebærende transaksjoner en straffbar lovovertredelse innenfor det islamske styret. På bakgrunn av de siste ordene i denne ayahen har Ibn Abbas, Hasan Al-Basri, Rabi ibn Anas og Ibn Sirin det synet at det burde legges press mot enhver som innkrever renter innenfor grensene til den islamske staten (Dar al-islam) ved å nekte å vedkjenne transaksjonen og trekke den tilbake. Hvis vedkommende holder fast ved den, mener de at vedkommende bør dømmes til døden. Andre betrakter det som tilstrekkelig å fengsle slike mennesker og holde dem i fangenskap til de sverger å ikke kreve renter.

106: Denne ayahen er selve fundamentet for den islamske vedtekten om at dersom en person ikke er i stand til å betale gjelden sin, vil retten tvinge kreditorene til å gi ham mer tid. Faktisk er retten under visse omstendigheter berettiget til å avskrive deler av personens gjeld, og i noen tilfeller alt sammen. Muslimske jurister har gjort det klart at en låntakers bolig, kjøkkenutstyr, klær og verktøy som brukes til å tjene til livets opphold, ikke under noen omstendighet kan bli konfiskert for manglende betaling på lån.

107: Dette er grunnlaget for regelen om at tiden for tilbakebetaling bør bestemmes når et lån er overført.
108: Dette er den lengste ayahen i Koranen, og omhandler økonomiske transaksjoner. Det er fem ayaher i Koranen som nevner vitner uten å spesifisere kjønn, og hvor begge kjønn er likestilte. Dette er den eneste ayahen i Koranen som nevner spesielt mannlige og kvinnelige vitner. Vår forståelse er at dette ikke er en generell regel, men heller et unntak som gjelder under spesielle omstendigheter.

109: Det bør bemerkes at hensikten med å ta pant kun er å sikre at den som gir et lån får det tilbake. Vedkommende har absolutt ingen rett til å tjene noe på pantsatt eiendom. Dersom kveg eller lastedyr blir pantsatt, kan de bli melket eller brukt til transport mens en forsyner dem med for i oppbevaringstiden.