Les Koranen

Fotnoter til Ibrahim

Surah 14 · fra Abul A'ala Maududis Tafhim-ul-Qur'an

Vers 1

1: Selv om de to arabiske ordene hameed og mahmud er synonymer, er det likevel forskjell mellom ordene. Et menneske vil kun bli kalt mahmud når han roses eller hedres. Ordet hameed, som er brukt her, er brukt om en som i seg selv er prisverdig, og det gjelder uansett om noen priser ham eller ikke.
↩ Tilbake til vers 1

Vers 5

2: Det arabiske ordet som er brukt om begrepet «Allahs dager» er ayyam-Allah. Ordet ayyam brukes om viktige og minneverdige historiske hendelser. Begrepet refererer til de historiske begivenhetene som omhandler belønningene og straffene som ble gitt av Allah til store personligheter og samfunn i samsvar med deres gjerninger.
3: Tegnene som nevnes her, referer til lærdommen som kan trekkes fra historiske hendelser. Historiene er tilgjengelige for alle, men det er bare de som holder ut prøvelsene med tålmodighet og standhaftighet, setter pris på Allahs velsignelser og virkelig tar imot Ham, som drar full nytte av lærdommen og setter pris på tegnene.
↩ Tilbake til vers 5

Vers 9

4: Profeten Mosas ؑtale slutter i den foregående ayahen. Fra og med denne ayahen snakkes det direkte til de vantro i Mekka.
5: Uttrykket «de puttet sine hender i munnen» er et ordtak brukt for å vise hvordan de vantro fornektet profetenes budskap, og hvordan de ble forbauset over å bli bedt om å tro.
↩ Tilbake til vers 9

Vers 13

6: Utsagnet til de vantro «Vi skal forvise dere fra vårt land med mindre dere vender tilbake til vår tro», betyr ikke at profetene var hyklere og fulgte falske religioner før de ble utpekt til profeter. For å forstå ayahen fullt ut er det viktig å nevne at før profetene ble utpekt som profeter, levde de relativt normale liv. De prekte ingen spesifikk religion eller lære, og de snakket heller ikke imot noen lære. Dermed trodde folk at profetene (før de ble profeter) fulgte den samme religionen som alle andre. Derfor ble de anklaget for å ha gått bort fra sin tidligere religion. Men sannheten er at profetene aldri fulgte de vantros religion.
↩ Tilbake til vers 13

Vers 22

7: Når det gjelder tro, er det åpenbart at ingen sidestiller Satan med Allah. De færreste tilber Satan, og generelt sett forbanner de fleste ham. Men det er faktisk mange som følger hans lære, bevisst eller ubevisst, og det er dette som kalles å sidestille Satan med Allah. Dette kan for eksempel være de som følger sine egne lyster og begjær fremfor Allahs befalinger, eller de som blindt følger sine lederes falske lære.
↩ Tilbake til vers 22

Vers 33

8: Den faktiske betydningen av begrepet «underlagt dere solen og månen», er at Allah har underlagt solen og månen regler som gjør at de blir nyttige for menneskene.
↩ Tilbake til vers 33

Vers 34

9: Allah har forsynt menneskene med alt de trenger for sine naturlige behov og for livets opphold. Allah har gjort tilgengelig rikelige mengder av alle ressurser som menneskene trenger for sin overlevelse og utvikling i verden.
↩ Tilbake til vers 34

Vers 41

10: Profeten Ibrahim ؑhadde inkludert faren sin i bønnen om tilgivelse på grunn av løftet han hadde gitt ham da han forlot landet. Se Surah Maryam [19:47]. Men da Ibrahim senere skjønte at hans far var Allahs fiende, angret han. Se Surah At-Tauba [9:114].
↩ Tilbake til vers 41

Vers 48

11: Dette, og andre ayaher i Koranen, indikerer at jorden og himlene ikke vil bli fullstendig tilintetgjort, kun tingenes nåværende fysiske orden vil bli brutt. Dommens dag vil starte med at engelen Israfil blåser i en basun. Mellom første og andre blåsing vil det gå et tidsrom som bare Allah kjenner varigheten av. I dette tidsrommet vil jorden og himlene bli gjort om, og en ny fysisk orden med nye naturlover vil bli skapt. Dette markerer begynnelsen av livet etter døden. Ved andre blåsing av basunen kommer alle mennesker, som er født siden skapelsen av Adam ؑ, til å bli gjenoppreist og stilt fremfor Allah. Dette er blitt kalt det endelige oppgjøret (hashr) i Koranen.
↩ Tilbake til vers 48

Les Ibrahim →