Fotnoter til Al-Fath

1: Da de troende fikk den gode nyheten om seier etter Hudaibiya-avtalen, undret de troende over hvordan avtalen kunne bli sett på som en seier. I henhold til avtalen fikk de ikke-troende det de hadde bedt om. Men etter hvert ble det klart at det som på overflaten virket som et nederlag, ikke var annet enn seier for de troende.

2: Ingen kan med sikkerhet si hva disse manglene var, og det er vanskelig for et menneske å identifisere hvilke svakheter muslimene hadde. Men det kan virke som om Allah krevde den høyeste grad av perfeksjon fra muslimene. I dette verset sies det at Allah valgte å overse muslimenes mangler, og åpnet døren til seier for muslimene i Hudaibiya.

3: Det arabiske ordet «sakina» betegner indre ro. I Hudaibiya ble muslimene provosert på mange forskjellige måter, men de troende forble tålmodige. De viste også full tiltro til Profetensﷺ ledelse. Det at de klarte å holde seg rolige og modne overfor provokasjonene var en stor nåde som Allah hadde skjenket dem, da den minste feil ville ha ført til større skade for den islamske saken.

4: Dette viser til eden som ble tatt ved Hudaibiya mellom de troende og Profetenﷺ etter at de hørte rykter om at Usman var blitt drept i Mekka. Eden var at hvis Usman faktisk hadde blitt drept, skulle muslimene umiddelbart hevne seg på Quraish, selv om dette kunne lede til deres egen utslettelse.

5: Her refereres det til en gruppe beduiner som levde på utkanten av Medina. Profetenﷺ hadde spurt dem om å følge han da han forberedte seg til umrah. Disse menneskene holdt livet så kjært at de sjeldent forlot sine hjem, selv om de bekjente å være troende mennesker. De var livredde for å reise til Quraish-stammens by for å utføre umrah, og de var sikre på at dette ville bety en sikker død.

6: Her refereres det til seieren i kampen om Khaybar.

7: Dette referer til de mange andre seierne de troende hadde kort tid etterpå.
8: Her refereres det til Hudaibiya-avtalen, som ble karakterisert som «en klar seier» i begynnelsen av denne surah-en (se vers 1 over).
9: Her refereres det til at Allah ikke gjorde det mulig for Quraish-stammen å angripe de troende i Hudaibiya. Quraish-stammen var i en mye bedre posisjon og hadde et klart overtak over muslimene når det gjaldt militær styrke.
10: Her refereres det til erobringen av Mekka. Selv om Mekka på daværende tidspunkt ikke hadde falt for muslimene, ville dette bli en konsekvens av Hudaibiyah avtalen.

11: Det var på grunn av hensynet til muslimene som bodde i Mekka at Allah ikke tillot kamp i Hudaibiya. På denne tiden var det mange muslimer, både menn og kvinner, som bodde i Mekka og skjulte sin tro. Mange troende var helt hjelpeløse og led voldsom forfølgelse, og de kunne ikke migrere til Medina. Hadde kamper funnet sted ville muslimene i Mekka lide sammen med de ikke troende, og det var trolig at mange ville ha blitt drept. Det andre hensynet var at Allah ikke ønsket at Mekka skulle bli erobret etter blodig konflikt. Han ville heller at Quraish-stammen skulle bli omringet innen kort tid. Dermed ville de bli overmannet uten væpnet kamp, noe som ville være bedre for sameksistensen senere. Dette er nøyaktig det som fant sted noen år etter ved den kampløse erobringen av Mekka.

12: I dette verset referer ordet sakina (indre ro) til tålmodigheten og verdigheten som Profetenﷺ og muslimene viste de ikke-troende. De ble aldri provosert av deres handlinger, og oppførte seg heller på en måte som ikke kompliserte sakene unødvendig.

13: Siden Allah hadde vist Profetenﷺ i en drøm at han skulle gå inn i moskeen i Mekka, var det mange muslimer som stilte spørsmål om hvorfor Profetenﷺ kom tilbake uten å ha utført umrah. I dette verset blir de besvart at drømmen var sann, men at den enda ikke hadde gått i oppfyllelse.
14: Dette løftet ble oppfylt året etter i dhul-qadah 7 A.H. Denne umrahen er kjent som umrah al-qada siden den ble utført i stedet for umrahen året før.

15: Da Hudaibiya-avtalen skulle underskrives, motsatte de ikke-troende seg bruken av utrykket Rasool Allah (Allahs sendebud). Profetenﷺ signere traktaten uten disse ordene. I dette verset presiseres det at Profetenﷺ er Allahs sendebud uavhengig av om de ikke-troende tror på ham eller ikke.

16: Profetensﷺ følgesvenner er her karakterisert som å være «harde mot de vantro». Dette betyr at de troende ikke ville la seg bli undertrykt av de ikke-troende, eller at de skulle bli fristet til å forandre sin tro.
17: Dette referer ikke nødvendigvis til fysiske merker muslimer har på pannen. Det refererer til sporene etter gudfryktighet som Profetensﷺ følgesvenner hadde. Profetensﷺ følgesvenner var en gruppe mennesker hvis ansikter bar preg av deres rettskaffenhet og gode karakter.