SURAH-INTRODUKSJON
3. Al-e-Imran (Imrans familie)
Åpenbart i: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 89
Antall vers: 200
3. Al-e-Imran (Imrans familie)
Åpenbart i: Medina
Åpenbaringsrekkefølge: 89
Antall vers: 200
Denne surah’en har sitt navn fra vers 30. Den kan deles inn i fire deler, og selv om disse delene ble åpenbart ved forskjellige anledninger, har de en sammenheng som gjør det vanskelig å forstå dem uten å se dem under ett.
1. del: Vers 1-32, mest sannsynlig åpenbart etter slaget ved Badr.
2. del: Vers 33-63, åpenbart i år 9 e.H. i forbindelse med besøk av en delegasjon av kristne fra Najran.
3. del: Vers 64-120, åpenbart rett etter den første delen (vers 1-32).
4. del: Vers 121-200, åpenbart etter slaget ved Uhud.
1. del: Vers 1-32, mest sannsynlig åpenbart etter slaget ved Badr.
2. del: Vers 33-63, åpenbart i år 9 e.H. i forbindelse med besøk av en delegasjon av kristne fra Najran.
3. del: Vers 64-120, åpenbart rett etter den første delen (vers 1-32).
4. del: Vers 121-200, åpenbart etter slaget ved Uhud.
Denne surah’en er etterfølgeren til surah Al-Baqarah, og den fortsetter å invitere Bokens folk (jøder og kristne) til Den rette vei. I surah’en er invitasjonen rettet mot de kristne, med budskap om at de skal gi opp sine feilaktige handlinger og akseptere Koranens veiledning. Samtidig blir muslimene bedt om å ta vare på de verdiene som gjør dem i stand til å videreformidle kunnskapen om den guddommelige veiledningen. Jøder og kristne frarådes å følge eldgamle skikker, tradisjoner og ritualer som ikke er i tråd med det opprinnelige budskapet. Muhammad ? forteller at han forkynner det samme som deres tidligere profeter gjorde, og henviser dem til deres egne skrifter. Den andre gruppen, muslimene, blir erklært som de sanne, og skal være eksemplariske i å videreformidle sannheten. Det muslimske samfunnet får ansvaret for å rettlede menneskene, og for å klare oppgaven gis de den nødvendige kunnskapen gjennom Koranen. Muslimene blir advart mot å gå i de samme fellene som de andre trossamfunnene gikk i, og får åpenbart instrukser om reformerende tiltak. Muslimene fikk også veiledning i hvordan de skulle hanskes med hyklerne som gjorde livet vanskelig for dem, og blir advart mot de svakhetene som kom frem i slaget ved Uhud.
Bakgrunn
De troende ble møtt med alle slags lidelser og prøvelser, noe de på forhånd hadde blitt informert om i surah Al-Baqarah. Selv om de hadde vunnet slaget ved Badr, var de ikke ute av faresonen. Denne seieren hadde fått mange mektige stater til å ta dem på alvor, og hele det arabiske hedenske samfunnet ble fort deres fiender. Muslimene følte dette intense hatet mot seg fra alle kanter, og mange trodde det skulle bli slutten på den islamske bevegelsen i Medina. På dette tidspunktet var ikke Medina noe annet enn en liten stat, og under disse omstendighetene begynte økonomien der å bli svekket. Den ble ytterligere forverret av at stadig flere muslimer flyktet fra Mekka til Medina. I tillegg var det problemer med at de jødiske stammene rundt Medina ignorerte alle paktene de hadde inngått med Profeten ? etter hans migrasjon fra Mekka. Til tross for deres religiøse fellestrekk med muslimene, sympatiserte jødene med hedningene i slaget ved Badr. Etter dette slaget oppfordret jødene åpenlyst Quraish-stammen og andre arabiske klaner til å angripe muslimene. På denne måten tilsidesatte de jødiske klanene flere hundre års sameksistens med befolkningen i Medina. Da jødenes gjentatte brudd på paktene ble for mye for Profeten ?, gikk han og troppene hans til angrep på Bani-Qainuqa-klanen. Denne klanen var den verste av alle de jødiske klanene, og hadde sammensverget seg med hyklerne i Medina og de hedenske arabiske klanene om å omringe Medina og de troende. Dette slaget var meget fryktinngytende, og Profetens ? liv
var i fare hele tiden. Følgesvennene hans pleide å sove i rustningene sine, og holde vakt om nettene. De ble fort urolige når Profeten ? var ute av syne, selv i korte øyeblikk. Denne oppførselen fra jødene ga Quraish i Mekka påskudd til å ta igjen for tapet i slaget ved Badr. Ett år senere marsjerte 3000 soldater mot Medina, og slaget foregikk ved foten av Uhud-fjellet. Profeten ? hadde møtt de 3000 soldatene med 1000 av sine egne fra Medina, og blant disse 1000 var det 300 hyklere som forlot rekkene og vendte tilbake. Blant de gjenværende var det fortsatt en del hyklere til stede, og de gjorde sitt ytterste for at Profeten ? og hæren hans skulle få det verst mulig. Dette var det første synlige tegnet på at det fantes et stort antall sabotører blant de troende, og at disse var villige til å inngå en sammensvergelse med fienden for å skade sine egne. Selv om hyklerne hadde en stor rolle i muslimenes tap i slaget ved Uhud, bidro også muslimenes egne svakheter til det. På dette tidspunktet var muslimenes fysiske og moralske utholdenhet nesten oppbrukt. Samfunnet deres var nytt, med en ny ideologi og liten erfaring i kamp. Under slaget ved Uhud ble det klart hvilke svakheter dette samfunnet hadde, og muslimene ble veiledet i hvordan disse skulle forebygges og overvinnes. Derfor er slaget ved Uhud forklart nøye i Koranen, og en så detaljert gjengivelse er uvanlig i forhold til andre slag.
De troende ble møtt med alle slags lidelser og prøvelser, noe de på forhånd hadde blitt informert om i surah Al-Baqarah. Selv om de hadde vunnet slaget ved Badr, var de ikke ute av faresonen. Denne seieren hadde fått mange mektige stater til å ta dem på alvor, og hele det arabiske hedenske samfunnet ble fort deres fiender. Muslimene følte dette intense hatet mot seg fra alle kanter, og mange trodde det skulle bli slutten på den islamske bevegelsen i Medina. På dette tidspunktet var ikke Medina noe annet enn en liten stat, og under disse omstendighetene begynte økonomien der å bli svekket. Den ble ytterligere forverret av at stadig flere muslimer flyktet fra Mekka til Medina. I tillegg var det problemer med at de jødiske stammene rundt Medina ignorerte alle paktene de hadde inngått med Profeten ? etter hans migrasjon fra Mekka. Til tross for deres religiøse fellestrekk med muslimene, sympatiserte jødene med hedningene i slaget ved Badr. Etter dette slaget oppfordret jødene åpenlyst Quraish-stammen og andre arabiske klaner til å angripe muslimene. På denne måten tilsidesatte de jødiske klanene flere hundre års sameksistens med befolkningen i Medina. Da jødenes gjentatte brudd på paktene ble for mye for Profeten ?, gikk han og troppene hans til angrep på Bani-Qainuqa-klanen. Denne klanen var den verste av alle de jødiske klanene, og hadde sammensverget seg med hyklerne i Medina og de hedenske arabiske klanene om å omringe Medina og de troende. Dette slaget var meget fryktinngytende, og Profetens ? liv
var i fare hele tiden. Følgesvennene hans pleide å sove i rustningene sine, og holde vakt om nettene. De ble fort urolige når Profeten ? var ute av syne, selv i korte øyeblikk. Denne oppførselen fra jødene ga Quraish i Mekka påskudd til å ta igjen for tapet i slaget ved Badr. Ett år senere marsjerte 3000 soldater mot Medina, og slaget foregikk ved foten av Uhud-fjellet. Profeten ? hadde møtt de 3000 soldatene med 1000 av sine egne fra Medina, og blant disse 1000 var det 300 hyklere som forlot rekkene og vendte tilbake. Blant de gjenværende var det fortsatt en del hyklere til stede, og de gjorde sitt ytterste for at Profeten ? og hæren hans skulle få det verst mulig. Dette var det første synlige tegnet på at det fantes et stort antall sabotører blant de troende, og at disse var villige til å inngå en sammensvergelse med fienden for å skade sine egne. Selv om hyklerne hadde en stor rolle i muslimenes tap i slaget ved Uhud, bidro også muslimenes egne svakheter til det. På dette tidspunktet var muslimenes fysiske og moralske utholdenhet nesten oppbrukt. Samfunnet deres var nytt, med en ny ideologi og liten erfaring i kamp. Under slaget ved Uhud ble det klart hvilke svakheter dette samfunnet hadde, og muslimene ble veiledet i hvordan disse skulle forebygges og overvinnes. Derfor er slaget ved Uhud forklart nøye i Koranen, og en så detaljert gjengivelse er uvanlig i forhold til andre slag.